Her skal vi følge vår mor,
svigermor, bestemor og
oldemor, Selma Katrine
fra 1932 da hun ble født
og fram til de seneste år...

Vi skal følge ikke bare
henne men de som sto
henne nær og ikke minst
det nærmiljø og det
samfunn hun levde i og
de ulike tider av vår
historie hun opplevde
og var en del av...

Teksten er skrevet og
bearbeidet av eldste
sønn,
Valerius Hildonen-Nilsen

I 1932 var det at det var en liten jente som ble født i hjemmet til Johan Fredrik og Sofie Hildonen. Hjemmet var fullt av både store og små, med andre ord, en stor søskenflokk, ja de eldste var jo godt voksne og hadde forlatt hjemmet da denne lille jenta så dagens lys.
Faren, Johan Fredrik, hadde allerede mistet sin første kone som også het Sofie i Kirkenes den 15. november 1918. Deres første barn ble født i Vardø 25. juli 1900, 32 år før denne jenta, som skulle få navnet Selma Katrine ble født. Moren, Sofie hadde også et barn fra før da hun begynte som tjenestejente hos, faren Johan Fredrik. Hennes sønn, Edvard Ermi, var født i Russland 19. juli 1915 og het Belgonen til etternavn. Sofie, både mor til Edvard og nå Selma og hennes søsken, var også født på Fiskerhalvøya i Russland.

Sofie, som het Sofie Konstanse, giftet seg med Johan Fredrik den 30. september 1920, to år etter at hans første kone døde.

De giftet seg i Kirkenes og flyttet så til Rustefjelbma, hjemplassen til foreldrene til Johan Fredrik.

Til da hadde Johan Fredrik bodd i Vardø, utenfor Vadsø, nærmere bestemt Nyhavn, og i selve Vadsø og Kirkenes, før han var tilbake i Rustefjelbma.

Kart over Friarfjord
1950-tallet

Årene 1951 - 1952

Årene 1953-1954

Året 1955

Her ser vi deler av familien samlet utenfor huset i Rustefjelbma. De bodde ovenfor der Tana kirke står i dag i Rustefjelbma. Her ser vi kun en liten del av den store søsken flokken. I bakerste rekke ser vi faren, Johan Fredrik og et av barna og så moren Sofie, etterfulgt av tre av de voksne barna. Helt foran ser vi framst Elisabeth (født 15. april 1930), hun ble dødt Johanne Elisabeth men ble kalt og brukte selv Elisabeth. Hun døde i Rustefjelbma den 12. mai 1988. Den som stor ved siden av Elisabeth og med også fingeren i munnen er nok Selma, og bak henne igjen Arthur og Rolf og søstrene Jenny og Sonja.

Selma Katrine som så dagens lys, denne fredagen i januar 1932, nærere bestemt 29. januar 1932, hadde allerede fem søsken som levde. Nå har det vært en del diskusjon fra gammelt av om det var denne fredagen Selma ble født eller om det var dagen før eller tidligere. Hvert fall er det den dagen som hun står oppført som fødselsdato. Faren, Johan Fredrik var født 25. juni 1875 og Sofie Konstanse var født 12. oktober 1894, nærmere 20 år yngre enn faren.

Enda skulle det vise seg at de skulle få to barn til, det var broren Alfred og søsteren Armida Ingeborg, som bare døde etter elleve dager. Slik var det på den tiden og tidligere, mange barn døde som ganske unge, og det gjaldt søken til Selma som hennes halvsøsken. Selmas eldste søster, Jenny var født 23. juli 1923 og over ti år eldre enn Selma. Det er kun hun som enda lever i dag i tillegg til Alfred som var født 14. mars 1935. De øvrige halv og helsøsken er i dag døde. Så det er bare tre av den store søskenflokken - hva det fortelles eller sies - firogtyve søsken som lever i dag.Til nå har jeg ikke funnet alle sammen, noen døde som små eller nyfødte

I 1932 ble Oslo Arbeidersanitet stiftet. Norsk Folkehjelp i Oslo strekker seg tilbake til 1932 og kan i 2007 feire 75års jubileum.
1932 ble også det året da en økonomisk oppgangsperiode begynte i Norge, som førte til at Norges handelsbalanse overfor utlandet forbedret seg dramatisk. Fra 1935 til 1939 steg nasjonalinntekten med mer enn 1.400 millioner kroner, et betydelig beløp for Norge på den tid.

I 1932 møtes de nordiske statsministrene for første gang på 12 år. Også de skandinaviske utenriksministre møtes igjen dette året.

8. mai 1931 søkte Mowinckels andre regjering avskjed. Noe som ble innvilget i statsråd den 11. mai, med virkning fra 12. mai. Samtidig ble Peder Ludvik Kolstads regjering utnevnt, den første statsminister fra Bondepartiet (senere Senterpartiet). Denne regjeringen varte fram til 14. mars 1932, da Peder L. Kolstand døde 5. mars 1932 var det vanlig praksis at også den regjeringen gikk med samtidig med at dens regjering statsministers død. Peder Ludvik Kolstad var landbruksskolebestyrer. I tillegg til at han hadde vært statsminister hadde han også vært sjef for Finansdepartementet. Permitert 1. februar 1932. I perioden 1. februar til 29. februar samme og 10. mars 1932 var var utenriksminister Birger Braadland fungerende statsminister. I perioden 29. februar til 10. mars 1932 var statsråd Nils Trædal fungerende statsminister.

I statsråd 7. mars 1932 meddelte fungerende statsminister Nils Trædal at statsminister Kolstad var avgått ved døden 5. mars. På kongens anmodning fortsatte regjeringen inntil den i statsråd 14. mars 1932 ble rekonstruert med Jens Falentinsen Hunseid som statsminister. Hans regjeringstid varte fra 14. mars 1932 til 3. mars 1933 etter at Hunseid regjering 25. februar 1933 hadde søkt avskjed. Denne ble innvilget i statsråd 2. mars og med virkning fra 3. mars 1933. Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering overtok da fram til 20. mars 1935, da Johan Nygaardsvolds regjering overtok som varte fram til 25. juni 1945, hvor de gjennom krigsårene regjerte fra London som følge av tyskernes okkupasjon av Norge i den perioden.

De elste søskene kunne ikke norsk før de begynte på skolen, mens vi yngste lærte fin også norsk samtidig."

Nå var det jo ikke helt riktig at alle ikke var opptatt av politikk, for sønnen til Sofie som var født i Russland,fikk da besøk av sin onkel, broren til Sofie. Det må ha vært iføge utdraget fra boka til Fjørtoft at Jacob var på besøk i 1936. Her forteller Selma når han kom på besøk:

- Å så kom han til Norge for å besøke dokker?
- Ja, det var jo …i mellomkrigsåran…sier han…seksogtredve…åttogtredve…
- Jaaa…
- For la meg nu få se…jeg var jo…jeg er født i toogtredve…var jeg så mye som seks år…kanskje jeg var bare fire år… for jeg husker han bare så vidt…for det jeg husker at han hadde antagelig noen kronestykker eller noe sånt og det fikk Alfred, Elisabeth og jeg, en hver av han. Så det er liksom bare det jeg husker…
- Men han var jo da sovjetisk statsborger…
- Ja, ja, ja det var han.
- Så ble han værende i Norge eller?
- Nei, nei, nei, han var bare for å besøke mamma…

Edvard ble så med onkelen sin til Russland, her forteller hun hva som skjedde:
- .... da og når han reiste tilbake til Russland så tok han Edvard med seg. Og det er jo, hvis man tenker på Edvard, han e jo russer og kommunist om man ikke var helt russer så var han jo født der. Så ble han med dit, hvordan han kom i kontakt med de folka der som hadde med spionasje å gjøre det vet jeg ikke.

Hun forteller videre om hva som skjedde da Edvard kom tilbake fra sitt opphold i Russland:

- Men nok om det, han kom tilbake til Norge og så hadde han med seg sånne apparater, spionapparater kan vi si, ja, radio og lyttergreier. Å, slik mamma fortalte til meg hvert fall, så var det at han kommer hjem og setter det på stubordet og så sier mamma til han at han må nu gjemme det der. Men så hadde han ikke gjort det og så fikk pappa greie på det der at han hadde de der sakene. Da går han til en av slektningene, en fetter av meg, eller hans far igjen og forteller til Håkon Hildonen, og forteller der, om det. Det var vel gjerne til Håkon han fortalte det, ja, for Håkon er atskillig eldre enn meg da. Dermed så går Håkon til politiet eller til myndighetene forteller det der.

Hva som videre skjedde er ikke helt klart, men han ble tatt til avhør for å være i besittelse av radioutstyr som var russisk, og fikk så en dom for dette. Denne saken skriver Fjørtoft om i en av sine bøker og saken fikk en god del mediaomtale også i avisene i hovedstaden.

Kjell Fjørtoft, skriver følgende i en av sine bøker: "Lille-Moskva - den glemte krigen", Gyldendal Norsk Forlag 1983, side 20, vedrørende Edvard Belgonen:

"I januar 1937 arresteres den russiskfødte, norsk statsborgeren Edvard Belgonen i Rustefjelbma ved Tana, mistenkt for spionasje for Sovjet. Moren, og hans norske stefar bor i Tana. Belgonen er da 22 år.
Under rettssaken som føres for lukkede dører i Vadsø, avslører han de virkelige fakta. Fra september måned året før har han oppholdt seg i Murmansk der han er blitt opplært som radiotelegrafist for å spionere i Øst-Finnmark for russerne. Han var blitt hentet over til Fiskerhalvøya av sin morbror som var fødestedet til Belgonen - Ozerko. Og det var også onkelen som sørget for at 22-åringen ble satt på land igjen i Nord-Varanger fra en fiskebåt i januar 1937. Da hadde han oppholdt seg tre måneder i Sovjet.
Senderen han hadde fått med seg, var skjult i huset til stefaren. Belgonen ble idømt tre måneders fengsel for å ha ulovlig sender, og var så ferdig med saken.
Denne hendelsen skjerpet forholdet mellom de norske kommunistene og de øvrige politiske partier i Norge. Aviser fråtset i spekulasjoner. 'Alt det som den gang ble skrevet i tysk presse om de mystiske ting som skjer i Nord-Norge, ble gjengitt med store bokstaver i norsk presse. I tillegg bruker Vidkun Quisling storslegga mot kommunistene og advarer i sterke ordelag mot faren fra øst."

Vi vet jo i dag at mange nordmenn kjempet med russerne i kampen mot tyskerne i Norge. Det var såvel de som hadde flyttet over til Kolahalvøya så langt tilbake som rundt 1860-70 tallet og famile av dem, som deltok i samarbeide med Finnmarkinger og russere når det gjaldt sabotasje aksjoner mot tyske installasjoner og tyske fartøy. Veldig mange av disse, både i Norge og i Russland ble drept og likvidert av tyskerne, også deres nære familier og slekninger.

Hva som lå bak eller hva som var grunnen til at Edvard hadde med seg dette radioustyret er ikke godt å si, men det kom aldri til anvendelse eller ble brukt. Om det var hans onkel som hadde fått han til å ta det med eller andre som var i hans bekjentskapskrets er det vanskelig å si noe om. Det var hvert fall siste gang moren, Sofie så noe til sin bror Jacob, eller noen andre av sine slekninger på Kolahalvøya.

Selma skriver at da Jacob var på besøk fikk de minste barna et kronestykke hver, og forteller videre:
"Jeg hadde vel aldri før eid et pengestykke. Jeg husker at Elisabeth og jeg kjøpte dukkehode. Mor sydde kroppene til de."

Torsdag, 14. mars 1935 fikk Selma og de andre søskene en liten lyslugget bror. Det var da Alfred ble født og ble den siste av guttene i søskenflokken. Da var Selma godt og vel tre år gammel, like gammel som Alfred skal være på bildet du ser av han der han prøver seg å stå på ski. Såvel ski som staver er i minste laget for den lille, lysluggede gutten. Seks dager senere, onsdag den 20. mars danner Johan Nygaardsvolds regjering, etter at Johan Ludwig Mowinckels har takket for seg.

Da Alfred ble født i mars trettifem var hans to brødre, Rolf Carles og Artur Toivo henholdsvis, åtte og seks år gamle. Rolf ville ha bursdag om en måneds tid, lørdag den 13. april ville han kunne feire sin niårsdag, og Artur tolv dager tidligere, mandag 1. april ville han bli syv år. Tre av søskene var aprilbarn, Artur, Rolf og Elisabeth.Hun skulle fylle fem år sødag den 15. april. Mens de to eldste jentene var henholdsvis 11 og 10 år denne marsdagen.

Det var med andre ord bare Jenny, Sonja og Rolf som hadde begynt på skolen på Norsholmen, en liten holme oppe ved Boftsa. For disse eldre søken var det også deres møte med det norske språk, da som vi har nevnt tidligere så var det språket som ble snakket hjemme hos Johan Fredrik finsk. De yngste søskene lærte nok også en del norsk, mens de større søskene var finsk det de snakket til vanlig. Så på skolen på Norskholmen og i møte med deres lærer Per Fokstad, var det også da først de lærte å både skrive og lese på norsk.

Så på skolen på Norskholmen og i møte med deres lærer Per Fokstad, var det også da først de lærte å både skrive og lese på norsk.

Når det gjelder folkeboksamlingene så var denne samlingen under forfall spesielt på landsbygda som følge av dårlig økonomi. På landsbygda var det problemer med å dekke behovet for lesing spesielt blandt ungdom. I 1935 var det bestillinger på 11 500 bind som ikke kunne effektureres som følge av mangel på bøker.

Derfor ble det foreslått bokkasser til fylkene Finnmark og Troms på 15 000 kroner. Forslaget kom fra konsulenten, hvor det pekes på de elendige forholdene i de nordligste fylkene når det gjaldt adgangen til bøker.

Denne investerningen ville få betydning for språkforholdene nordpå som følge av at det ville bli lettere å låne gode bøker på norsk.Forslaget gikk ut på at det skulle opprettes tre bok-depoter, et for Vest-Finnmark i Alta, et for Øst-Finnmark i Vadsø og et for Tromsø i Tromsø by. Meningen var at disse bokkassene/små skap skulle sirkulere over større distrikter til glede for innbyggerne. Dette var nok også et bevisst ledd i fornorskningspolitikken som hadde eksistert i årtiere, for å sette en demper på utviklingen av det finske og samiske talespråket. Det hadde vært truffet mange tiltak tidligere i den hensikt å få disse befolkningsgruppene til legge vekk morsmålet sitt og kun benytte norsk som tale- og skriftspråk.

Bilde: Ordfører Per Fokstad og Kong Haakon ved Tana Turiststasjon 1946.

Lærer Per Fokstad (født Pavelsen, men tok etternavnet Fokstad under studietiden i Tromsø) var født i Tana 3. september 1890 og døde 10. desember 1973, hjemmedøpt 7. sept. 1890 og døpt 14. juni 1891, konfirmert 25. juni 1905 med anm. "Meget godt" konf.skab. og opførsel). Hans foreldre, fin. Nils Pavelsen og Ragnhild Persdatter,var gårdsbukere i Bonakas. Giftet seg i 1932 med Aslaug Schøn (1912-1998) fra Kiby. Sammen fikk de fem barn. I motsetning til hjemme hos Johan Fredrik var språket hjemme hos Fokstad samisk. Han var yngst av fem søsken. Da han begynte på skolen kunne han ikke norsk. Som 19 år gammel begynte han på Tromsø off. lærerskole og tok eksamen i 1912, for så å begynne som lærer på Norskholmen i Tana. I løpet av de første ti årene tok han frie ganger permisjon for å studere videre.

Skoleåret 1915-16 var han i Danmark å studerete Askov folkehøyskole, her hadde de tilbud for etterutdanning for lærere fra hele Norden. I perioden han var i Danmark kom han bl.a. i kontakt med det grønlanske miljøet i København. Høsten 1917 studrte han bl.a. fiolin på Statens 4-månedlige sangkurus i Oslo.To år etterpå, skoleåret 1919-20 studerte han ved Woodbrooke College i Birminghan, England og året etter studerte han ved Institut du pantheon de France i Paris.

Han var en ivrig forkjemper for samisk morsmålsopplæring i grunnskolen og allerede i 1917 publiserte han sin første artikkel hvor han agiterte for akkurat dette. I 1919 i forbindelse med en konferanse var han arkitekt bak en resolusjon som krevde
1) at samisk skulle være undervisningsspråk de tre første skoleårene,
2) at all religionsundervisning skulle foregå på samisk, og
3) innføring av norsk som fremmedspråk.

Fulgte så opp med en artikkel i 1923, og en deltaljert bemerkning til Den parlamentariske skolekommisjon (1923-26). Sammen med rektor M. Bremer foreslår han et "kulturinstitutt for samene". I 1948 deltok han i et underutvalg som leverte en Tilråding om samiske skole- og opplysningsspørsmål til Samordningsnemda for skoleverket.

Utover det å være lærer på Norskholmen og senere rektor ved Bonakas skole, engasjerte han seg i politikken, var ordfører i Tana i perioden 1937-44 og fra 1945-48. Fra 1946-47 var han også leder av fylkesskolestyret i Finnmark, og fra 1953 var han leder av det fylkestingsoppnevnte Samisk råd for Finnmark. Her ledet han rådet i hele ti år, til det ble avløst av Norsk sameråd. Han satt også i det regjeringsoppnevnte Samekomiteen - en komite som som skulle utrede samespørsmål - i perioden 1956-59. Han deltok også under stiftelsen av Norsk Samers Riksforbund (NSR) i 1969.

Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1960, og mottok i 1961 Kongens fortjenestemedalje i gull.

Norskholmen eller Pekansaari på finsk, var der skolen i denne delen av Tana lå, til det ble bygd skole i Boftsa og som fikk navnet Boftsa skole. Både Selma og hennes søsken gikk på denne skolen. Norskholmen lå midt ute i Tanaelva opp ved Boftsa og det var mulig å komme dit på isen om vinteren og med båt ellers om året.

Johan Fredrik hadde etter tiden i Vadsø bosatt seg i Kirkenes, han jobbet ved A/S Sydvaranger som mange andre på den tiden som var bosatt i Sør-Varanger og speiselt Kirkenes området. Da han kom til Tana og Rustefjelbma på begynnelsen av 1920- tallet engang. Akkurat når har jeg ingen data om, men det har måtte vært engang i mellom høsten/vinteren 1920 og sommeren 1923.

I 1920 ble vegkontoret i Finnmark flyttet fra Hammerfest til fylkessenteret i Vadsø. Da hadde dette kontoret vært i Hammerfest siden 1864 da Vegdirektoratet opprettet det i Hammerfest med sin første vegdirektør. En vegbestyrer ble ansatt til å lede arbeidet ved statens veganlegg i hvert fylke. Det ble bestemt i 1893 at en skulle innføre felles styring av statens og fylkets vegvesen, med en vegsjef i hvert fylke. Finnmark var sist ute med å få opprettet en slik stilling. I 1914 ble vegbestyrer Arthur Rode utnevnt til fylkesingeniør, og det første vegkontor ble etablert i Hammerfest. Levetiden for kontoret i Hammerfest ble kortvarig for som vi har lest så ble det flyttet til Vadsø seks år senere.

I følge en del gamle bilder så ble en del av jobben til Johan Fredrik å drive med vegarbeide, som mange andre. Ofte var det at en kombinerte dette med småbruk gårdsdrift og fiske, for å få endene til å møtes. Ved etableringen av vegkontoret i Hammerfest ble det fortgang i arbeidet med veier i Finnmark, til tross for at vegbestyrer Rode jobbet mange år alene ved kontoret i Hammerfest sammen med kontoristen Julius Wilhelm Tangerud. En av satsingsområdene på den tiden var å få kjørbare veier ut til fiskeværene i Finnmark.

Mellom Vadsø og Nyborg og langs den gamle flyttevegen her, ble den første vegbiten som ble bygd på statens regning. Dette var på 1890-tallet og den ble videre ført helt til Seida i Tana kommune i denne perioden. Her ble det opprettet en fergeforbindelse over Tanaelva med fast fergemann. På vestsiden av Tanaleva forsatte en så med vegenlangs Tanaelva til Langnes og Gullholmen. Silk ble det veiforbindelse mellom Vadsø og Tana og selvfølgelig Rustefjelbma som på den tiden var kommunesenteret i Tana kommune.

Vegkontoret i Vadsø ble etablert i en gammel villa i Hvistendalgate hvor seks personer jobbet. Vegsjef ble Knut Fixdal og avdelingsingeniør for Vest-Finnmark var Harald Hofseth og for Øst-Finnmark Jacob N. Matzow. De første ti årene ble det intens vegbyggingsvirksomhet. Dette skyldes nok i stor grad den store arbeidsløsheten på 1920-30-tallet som førte til mange "nødsanlegg". Et av de største nedgangsårene var 1921 og det var igangsatt vegbyggingsarbeide i så og si hver en eneste kommune i fylket. Da A/S Sydvaranger gikk konkurs i 1925 ble 500 arbeidere ved anlegget arbeidsledige og oppgaven for Vegesenet var å skaffe arbeid til disse. Dette bidro til at vegene mellom Kirkenes og Varangerbotn og Smørfjod-Kokelv i Porsanger ble bygd ved hjelp av disse nødsarbeiderne.

Det var vel også i den forbindelse at faren til Selma og mange andre jobbet på Ifjordfjellet med veien som skulle forbinde Smalfjord og Ifjord og bli en del av riksvei 50, langs kysten av Finnmark. Arbeiderne bodde ofte i anleggsbrakker som var bygd opp av tynne panelingsbord og igjen kledd med jord utenpå. I hver av brakkene bodde det arbeidslag med egen kokk som arbeiderne hadde ansatt selv. Slik var det jo etter krigen at Selma begynte som kokk ved et av de mange anleggene som eksisterte.Arbeidslaget måtte selv dekke matutgifter og betale kokkens lønn noe som ble fordelt på arbeidslaget. Arbeidsfordelingen var strengt hirakistisk og ble gjennomført i en streng rangordning for at de daglige oppgaver skulle bli gjennomført. Det var basen ved arbeidslaget som sto øverst. Sjeldent var det at en ingeniør, tekniker eller oppsynsmann bodde sammen med arbeidslaget på deres brakker når de var på gjennomreise eller inspeksjon. Skikken var at de bodde hos oppsynsmannen mot betaling.

Etter 1930 ble det skikkelig fart i vegbyggingen i Finnmark, det var også da at det ble bestemt at Riksveg 50 skulle bygges ferdig gjennom hele fylket. I 1940 var 91% av riksvegen planert mellom Ifjord og Storfjordbotn. Det foregikk også gjennom hele 30-tallet annleggsarbeid mellom Nyborg og Kirkenes. Det var med andre ord 1600 km veger i Finnmark og et nesten sammenhengende vegnett gjennom fylket da tyskerne okkuperte denne delen av landet i juni 1940.

Både Johan Fredrik og eldste sønnen til Sofie, Edvard var på veiannleggsarbeide, mens Sofie var hjemme med barna og styrte hjemmet med god hjelp fra de eldste barna. Selma forteller følgende om sin far, Johan Fredrik: "Far var mye borte. Han var formann på veianleggene og ble å flytte fra sted til sted rund om i Finnmark." og forteller videre om sin mor og hjemmet: "Mor måtte ta seg av hus og fjøs. Vi hadde 1 ku og høns. Så vidt jeg vet så hadde vi nok mat på den tiden, men det var værre med klær. Men vi klarte oss da. Det var bare å arbeide sendt og tidlig."

Sofie var vant å ta et tak, hadde stelt hjemmet for faren sin etter at moren døde da Sofie var 15 år gammel og måtte ta seg av både faren og broren sin, Jacob. Dette må ha vært omkring 1909. Selma skriver at foreldrene til Sofie skal ha også bodd en tid i Vardø, der foreldrne til Sofie bodde.

Johan Eirik Lundi, født i Kemi i Finland ca. 1833 og Mari Grethe Lundi også Kemi, født omkring 1830. Begge barna deres Marie Vilhelmine Lundi og Sofie Everine Lunde ble født i Torneå i Finland. Sofie Everine ble så med fiskere ned til Ankenes (nærheten av Narvik) i Nordland og ble gift der med Andreas Hans Thomassen. De fikk fire barn. Det fortelles av etterslekta til Sofie Everine (ført opp med mellomnavnet i kirkeboka for Ankenes) at foreldrene dro nordover fra Torneå og til Finnmark og Vardø, men de to barna på slede eller kjelke. Opplysningene om foreldrene har jeg fått fra etterslekten til søstra til Sofie sin mor, Marie Wilhelmine, hun ble født 1. des.1861 i Torneå, og konfirmert 9. aug. 1876 (kirkebok for Vardø) ; og Sofie Everine født 1863 eller 64.

I Vardø drev foreldrene bakeri og bad eller på finsk sauna, huset de bodde i skal fortsatt stå i Vardø, Johan Eirik Lundi er oppført som murer, mens morfar til Selma; Michael var fisker. De skal som sagt ha bodd en tid i Vardø, kanskje da Sofie gikk de fire årene hun gikk på skole der. Michael ville tilbake til Litsa og Russland og der de drev et lite småbruk i tillegg til fiske og tømmerhogst. Til å hjelpe seg med hadde de fem kjørerein.

I tillegg fikk hun etterhvert ansvar for eget barn i tillegg til å skjøtte hjemmet til faren. Hun hadde ikke mer skolegang enn de fire årene hun gikk på skole i Vardø. Hadde nok hatt planer om mer om hun selv kunne velge, men faren ville noe annet. Det var ikke uvanlig på den tiden at jentene måtte avslutte skolegangen mens guttene ble prioritert, slik var det også for Sofie, mens broren Jacob fikk gå på skole.

Faren hennes var det heller ikke så enkelt å leve i hus med, spesielt ikke når han drakk og det gjorde han titt og ofte. Sofie fortalte at han var ofte full og brutal. Det var i denne tiden at Sofie ble kjent med en skrepphandler fra Finland som hun forlovet seg med som døde av lungebetennelse. Da var hun allerede gravid og fødte den 19. august i 1915, sønnen som ble døpt Edvard Ermi. Hun ble sittende alene med ansvartet for sin sønn, Edvard i tillegg til alt det ansvaret hun hadde ellers. De bodde ut ved kysten og drev bl.a fiske, og litt jordbruk til eget hushold. I tillegg hadde de egne kjørerein som ble brukt ved transport når den skulle fåregå langs landeveien. Både ulv og bjørn kunne luske helt inntil husveggen så de måtte passe godt på dyrene. En gang Sofie var ute på kjøretur med rein og slede, havnet hun i en råk i isen og måtte kjempe seg selv og dyrene opp av råken for å komme videre. En måtte greie seg selv så best en kunne for det var langt mellom folk og det var ikke noe å sette sin lit til at noen kom en til unnsetning.

Da revolusjonen var et faktum og landet kom under en helt annen styringsform, fant Sofie ut at det var best å forlate hjemmet og komme seg i sikkerhet til Norge, hvor hun hadde bodd en del. Hun fortalte, meg bl.a. at hun gravde ned alt av verdi og dro med det aller viktigste og sønnen sin til Norge. Hun dro til Vardø hvor hun fikk seg en huspost.

Johan Fredrik var fyldt 62 år (25. juni) da det visste seg at Sofie ventet barn igjen, og lørdag 7. mai 1938 ble Armida Ingeborg født, men hun skulle ikke få lov til å leve lenge, for dagen etter 17. mai det året, onsdag 18. mai 1938 lukket hun sine øyne forlot denne verdene, bare 11 dager gammel. Det var da også det siste barnet som ble født i en lang rekke med søsken. Sofie var da godt over 43 år da Armida ble født, nærmere bestemt 43 år og 7 mnd. gammel.

Selma skriver i sine notater, følgende i forbindelse med at Armida, den siste av søskene døde:
"Ellers fikk de tre til før jeg ble dødt men de døde ved fødselen. Vi kunne vel vøre omkring 10-12 stykker som bodde hjemme samtidig.
Olaf fikk vann i kneet i 15 års alderen og ble stiv i foten. Edvard bygde seg gamme. Han kjøpte et stykke av jorda fra pappa. Olaf bygde seg også gamme i nærheten av Edvard. Det var i 1940 åra. Torleif ble satt på porten av pappa. Han likte å lese, ville fortsette på skolen om han hadde hatt råd. Men far mente at han enten fikk arbeide eller reise fra hjemmet. Han dro sin vei og havnet i Oslo. Arnulf reiste også til sjøs. Dette hente før 1940."

Søskene til Selma Katrine

Morens barn før ekteskap med Johan Fredrik:

Johan Fredrik og Sofie Konstanses felles barn. Det skal ha vært født eller født 3 døfødte barn i tillegg til disse som er oppgitt her: Har ikke opplysninger om dette da ikke kirkebøker for gjendende tidsperiode og sted er publisert.

Etter noen dagers arbeide med å nøste opp trådene til besteforeldrene til Sofie Konstanse sin mors side har jeg greid å finne en god del om moren til Sofie, Marie Wilhelmine Lundi og hennes søster Sofie Everines foreldre. Faren Johan Erik (Eirik/Eric) Joelsen Lundi, født omkring 1833 -og hans kone Maria Gretha Tasala født 27. juli 1829 og døpt 2. aug. 1829 i Kemi. Hennes foreldre var Matts Hens:(Hen:s:) Tasla og Elsa Caisa Johansd:r Junes, født ca. 1813. Maria Greta var elst av 12 søsken i følge kilder i Finland.

Johan Erik Joelsen Lundi har jeg ikke funnet sikre opplysninger om enda, men han og hans kone kom til Vardø i følge kirkeboka for Vardø by, i april 1866 via Vadsø. Det er noe usikkert om hva som er datert Nedre Torneå den 25. april 1859 i kikebok for Vardø, om det er inngått giftemål eller noe annen, i tillegg til for Vadsø 23. februar 1866. Det fortelles at de gikk til fots helt fra Nedre Torneå i Finland og til Finnmark, med barna på kjelke eller slede. Begge barna er født i Nedre Torneå, Marie Wilhelmine den 1. des. 1861 og Sofie Everine den 5. mai 1863. I 1866 var jentene henholdsvis nesten 4 1/2 år og den yngste nesten 3 år gammel. Det har måtte vært en stabasiøs reise helt fra Nedre Torneå og helt opp til Vardø i den alderen, spesielt vinterstid.

I folketellingene for 1875 bodde de i Christian 4des gade i Vardø, gårdnr. 45, hele fem familier bodde i denne gården, Petter Bangsund fra Ranen, med kone Ingeborr Bangsund fra Gjæsvær , med pleiesønn Fredrik Lomtsen fra Gjæsvær, og Oluf Smevik fra Loppen og hans kone Hanna Smevik fra Gjæsvær, født Bangsund, og deres to døtre Petra og Inga, begge født i Vardø. Så Johan Gustav Dørmanin fra Gosama i Lapmark og hans kone Anna Valborgsdatter fra samme sted, og deres sønn Jhan Dørmanin født Iste i Finland. Videre Anders Martin Pedersen og hans kone Oline Pedersen, begge fra Brønø. Så kom Johan Erik Lundi og Marie Grethe Lundi med deres to dødtre, her oppført som Russiske statsborgere, men henholdsvis fra Kemi og Torneå i Finland. Totalt så bodde det i huset i Christian 4des gade i Vardø, tilsammen1 16 mennesker med stort og smått i følge folketellingen av 1875.

Faren til jentene Johan Erik drev fiske i tillegg til at han drev som murer, og moren drev med baking og et badstue, har Sofie fortalt i sin tid. I folketellingene for 1900 er moren til Marie og Sofie Everine, hos sin datter Sofie Everine eller som hun nok selv kaldte seg senere for bare Everine, hjemme hos henne og mannen på Søndre Strømsnes på Ankenes ved Narvik. Det finnes ikke opplysninger om faren Johan Erik.

Jentene vokste opp i Vardø og Marie Wilhelmine ble konfirmert den 9. juli 1876 i Vardø, og Sofie Everine 7. juli 1878. Fem år etter at Marie Wilhelmine ble konfirmert giftet hun seg med fisker og kven Jakob Jakobsen Olin som var 12 år eldre enn henne, og var født omkring 1849 og konfirmert i 1865 i Finland, hans far var Jakob Olin. De giftet seg i Vardø den 7. juli 1881. og vel et år etterpå så fødte Marie deres barn den 19. nov. 1882. han ble oppkald etter Maries far og etter faren eller også faren til faren, og fikk navnet Johan Jakob. Nå levde ikke sønnen deres lenge for allerede i januar døde han, nærere bestemt 27. jan. 1883 og 1. februar ble han begravet i Vardø.

Så langt jeg har kunne brakt på det rene så fikk de ikke flere barn, og som det fortelles så forlot Jakob J. Olin sin kone og kom aldri tilbake. Derfor fikk hun ikke noe skilsmisse og da hun traff senere mannen som skulle bli far til både Sofie Konstanse, mor til Selma og mor til Jakob, så kunne de ikke gifte seg. Søsteren til Marie Wilhelmine, Sofie Everine traff blant andre Andreas Hans Thomassen fra Ankenes ved Narvik som var på fiske i Vardø og ble med han sørover til Ankenes, hvor de ble boende på Søndre Størmsnes (gnr. 36, bnr 3) og fikk deres første barn i 1891 og fikk til sammen tre gutter og en jente. Tre år senere fikk Marie Wilhelmine, Selmas mor, Sofie Konstanse som ble født den 12. oktober 1894 i Litsa på Kolahalvøya i Russland. Faren til Sofie het Mical ( Michael) Teodor Lesonen eller Leionen som det står i kirkeboka for Sør-Varanger da hun giftet seg med faren til Selma, Johan Fredrik Hildonen 30. sept. 1920.

Året etter at Sofie Konstanse var født, så døde faren til Marie Wilhelmine og Sofie Everine, den 8. mai 1898 døde faren, Johan Erik J. Lundi av hjerneslag ifløge kirkeboka for Vardø. Han ble begravet den 15. mai i Vardø. Det var kanskje ikke så rart at deres mor hadde reist ned til sin datter på Ankenes etter at hun hadde blitt alene . Johan Erik var omkring 65 år da han døde og Maria Gretha var nærmere 69 år, hun ville fylle det om et par måneder, da mannen hennes døde. Sofie Konstanse var bare litt over fire år da bestefaren døde i Vardø.

Jeg har i Gravsteinar ved Herot gravlund i Narvik funnet en person ved navn Greta Maria Lundi, som høyst sannsynlig er moren til Marie Wilehmine og Sofie Everine, det er ikke oppgitt noen fødselsdato eller dødsdato, men Greta Maria var ifølge folketellingen for 1900 oppført hos datteren, og ble antageligvis bodende der til hun døde. I kirkebok for Ankenes 1902-1926, finner vi derimot Grethe Marie Lundi, født i Kemi Finland 1829. Hun døde av alderdomssvakhet hjemme hos sin datter Sofie Everine, den 4. desember 1914. Hun fyldte 87 år den 27. juli 1914, hun var nesten blitt 87 år og fem måneder da hun døde. Hennes svigersønn som vi ser under den 11. desember syv år tidligere. Greta Maria ble gravlagt ti dager senere, den 14. desember 1914, og jordfestelsen fant sted den 29. juli 1915, to dager etter at hun ville ha fyldt 88 år om hun hadde fått leve så lenge. Hun levde litt i overkant av 16 år lengre enn sin mann, Johan Erik Lundi som døde den 8. mai 1898. Hennes datter var da moren døde fyldt femti år.

Sofie Everine står også oppført i den oversikten over gravlagte ved Herot gravlund i Narvik. Hun døde den 10. mai 1931, da oppført med navnet Sofie Everine Thomassen, som var mannens etternavn. Den 7. mars samme år fyldte hun 67 år, så hun døde to måneder etter at hun hadde fyldt år. Andreas Hans Olaus Thomassen står også oppført med dødsdato den 11. desember 1907, da med navnet Andreas Olaus Thomassen. Andreas døde av lungebetennelse eller som det står i kirkeboken, penumoni. Han ble begravet den ti, dager senere, den 21. desember og jordfestelsen fant sted den 6. august 1908.Han fylte 46 år den 12. mai, det året han døde. Nesten på dagen syv måender senere, antageligvis med en tids lungebetennelse, som han ikke overlevde.

Her er noen linker til øvrige sider om Hildonen slekta (ikke alle sidene er like godt oppgradert med siste opplysninger og funn):

Hildunen og Suvannon kylä
siden er oppdatert senest 05.05.2008

Historien om Selma og Kristian og barna
Friarfjord og siferbruddet
Friarfjord kart