Da de var flykninger i eget land

- Så kom vi til Narvik og der ble vi ført til en kirke også var det, vi var der i ti dager. Men alt hadde jo egentlig gått bra, det var jo bare det at vi frøs da. Vi bodde ti dager i kirka. Så var det en dag at jeg fikk gå å hente brød til mamma, for at det var bakeri like i nærheten. Så var jeg å kjøpte brød, så kom det en dame bort til meg og sier:
"Si meg, hun skjønte vel at jeg var evakuert, at om jeg ikke hadde noen andre klær?" Å, da begynte jeg å kikke nedover. Uff a’meg, jeg så ikke noe fin ut i akkurat! (Ler) Så sier ho at ho skal hente en pakke jeg skal få med meg, som hun mener har liggende noe hjemme. Men vi så jo ikke den dama mer, så reiste vi med båt videre mens andre evakuerte…

- Jo så reiste vi til Bodø og der ble vi åsså plassert, var det bedehus, det e sånne lokaler som hadde plass da. Der var det en som døde hvis nok, men vi var jo flere båter i lag, to, tre eller kanskje fire. Så fikk vi vite at det var en som døde på turen og det visste seg at den kista ble plassert der hvor vi bodde. Så det var sånn der, antageligvis har det vært kirke, eller sånn mindre kapell eller og sånt. Men det gikk jo åsså bra. Derifra reiste vi videre, jeg mener vi var på en øy, men jeg kan liksom ikke, for at …det gikk vel jernbane til Mo i Rana eller noe sånt. Det har jeg ikke fått klarhet i.
- Ja i Mo i Rana går det jo…
- Ja, det er, fordi jeg vet…ja, det gikk vel det til Fauske..
- Jeg bare minnes en øy, men jeg er ikke så sikker at det var det. For vi ble ført med buss i fra Bodø. Ja, det er sant det var den dama som kom. Ja, så kommer det en dame for å hilse på evakuerte, deriblant på mamma…
- Hvor var dere da?

Kaotiske forhold hjemme i Rustefjelbma

Min mor kom hjem fra Berlevåg kort tid før at de i oktober måtte forlate hjemmet og sette kursen sørover denne lørdagen i oktober 1944. Januar 1945 ville hun fylle 13 år. Slik beskriver hun forholdene hjemme i Rustefjelbma da hun kom fra Berlevåg i det hun gikk og sto i:

- Å da når jeg kom dit så hadde jo tyskerne tatt hele stua. De hadde slengt ut ovenn. Vi hadde jo en sånn ovn vet du, etasjeovn, den hadde dem tatt ut. Nå sto det en svær sånn militærovn. Dem kokte de mat og greier på. Så hadde dem grove masse huller... Sånne skyttergraver. Det var like ved veien, akkurat, der vi brukte å ha klessnora og…
Hvert fall så var det masse hestesko, der var hester og soldater... tyske soldater... de var kommet i fra Russland og Finland .

- De hadde jo tatt alle husene i Rustefjelbma. Vi fikk bare beholde et rom. Sånn som hos oss, som hos onkelen min der måtte dem fløtte ut i et sånt stabbur. Så etter hvert så kom det jo sånne russefanger som hadde overgitt seg. Å de ble plassert, noen i fjøset, i tomme båser og loftgangen og gangen og overalt. Tyskerne tok de beste plassene. Så det var helt fullt og kaos.

Tyskerne hadde okkupert mange hjem i Finnmark på denne måten.. Ikke minst så hadde de plassert mange fanger i hjemmene til folk. Nå var de på flukt fra de russiske styrkene som trengte de tyske troppene lengre og lengre vestover.

Hun forteller hvordan reaksjonen var da hun kom hjem etter reisen fra Gulofjord: - Å mamma var jo litt sint på, ja ikke så lite på Åsta at ho ikke hadde sendt meg hjem før. Så der kommer jeg uten ett plagg, og kofferten ble jo igjen der. Jeg hadde jo Åsta sine, sånne avsagde eller avklipte gummistøvler på meg og strømpene litt fillete og et skjørt hadde jeg på meg med en genser over. Det var alt hva jeg eide og hadde.
Slik kledd forlot hun også hjemmet sitt for å sette kursen sørover med tusenvis av finnmarkinger.

Seks søsken var det som skulle reise sammen med sin mor sørover, men to av guttene fikk ikke være med de andre. Rolf hadde fyldt 18 år i april og Arthur hadde fyldt 16 år samme månded, måtte følge tyskerne og de russiske krigsfangene fra Rustefjelbma og østover til Troms fylke. Sonja (20), Elisabeth (14), Selma (12) og yngste broren Alfred (9). Moren deres Sofie måtte alene ta ansvaret for ungene, hun ville om knappe 14 dager fylle 50 år. Datoen var lørdag den 28. september 1944.

Åsta Karlsen bodde i Berlevåg sammen med familien sin. Åsta brukte å være ofte i Rustefjelbma hos mormor, Sofie Hildonen. Selma forteller hva som skjedde sommeren 1944:
- Den sommeren så reiste Elisabeth med henne først til Berlevåg. Åsså jeg hadde jo aldri sett en båt, bare robåt. Så var jo jeg litt sånt spent og nysgjerrig og syntes det var dårlig gjort at ikke jeg skulle få lov å reise. Så når Elisabeth kom hjem igjen, kanskje to uker eller noe sånt så skulle jeg få lov å bli med.. Ååå, var jo veldig glad, men jeg skulle jo ikke være der mer enn par uker eller sånt, og det var jo alt begynt å snakke om det her evakueringa.

- ... jeg fikk lov å reise, så skulle jeg tilbake etter fjorten dager eller noe sånt. Men sier Åsta det at: -Nei da, har mer enn nok med det som er. Var jo enke og dårlig med mat og klær og alt sånt. Ja vel, så jeg ble i Berlevåg, men så begynte dem å bombe der. Åsså var det spesielt en dag at det ble bomba sånn nært der hvor vi bodde. Det var grusomt å høre på vi var jo bare i kjeller, hadde bomber falt ned så hadde vi jo vært ferdig. Hadde jo ikke hatt sjangse der, men dem hadde bestemt seg å evakuere til Gulgofjord.

Gulgofjord ligger sånn omtrent midtveis mellom Berlevåt og Austertana.
- Så vi fløtta dit, åsså bodde vi i en gamme, liksom litt, et par kilometer fra befolkningen ellers. Så var det en dag at jeg fikk høre rykter om at det skulle bli evakuering, at alle måtte flykte, å noen rømte til fjells. Jeg begynte å bli redd at reiser mamma i fra meg. Så jeg sier til Åsta det at, pakka kofferten, det lille jeg hadde og sa det at, jeg blir med den første båten som går til Tana. Men ho trodde ikke noe på det og gjorde

ikke noe for å hjelpe meg eller noe sånt. Så var det en dag at vi skulle hente poteter hos besteforeldrene til de unganene som jeg passa.

- Barn’an til Åsta. Det var to, nei, det var bare en av jentene som ble med meg. Så var vi kommet et sånt stykke opp i fjelle da så ser vi båten kommer fra Berlevåg. Så sier jeg:
- Der kommer den siste båten, nu reiser jeg hjem!

– Du kan da ikke reise sånn, sier ho, ho e jo bare syv-åtte år eller noe sånt.
–Ja, sa jeg, du får bare springe til bestemor å hente poteten og si til mamma at jeg har reist. Å, jeg springer bort til der de solgte billetter liksom. Å, det var, tror det var en tante av Åsta som hadde med det å gjøre. Nei, så sier ho det at dem har ikke flere billetter igjen. Å jeg bare ut døra og ned til fjæra å roper til han som skulle ro. Det var åsså familien til Åsta, at han måtte vente på meg. Ja, når jeg kommer ned der så sier han:
- Jah, har du billett?

– Jaaaa, sier jeg, men jeg hadde jo ikke noe billett. Å, han rodde meg om bord, vi måtte ro om bord i båten, det var ikke kai der. Så han rodde bort til båten da. Jeg kom meg jo om bord. Så begynte jeg å tenke da båten begynte å gå:
- Hvor skal jeg hente penger fra jeg har jo ikke penger til billetten engang. Så kom det en dame, som sto, kom bortover der hvor jeg sto og så begynte ho å prate med meg. Så forteller jeg til henne, at jeg har ikke penger å betale billetten med.
- Om ikke Åsta hadde gitt meg?
- Nei ho vet ikke at jeg har reist engang. Så sa ho:
- Vent her så skal jeg skal gå å se om jeg kan ordne det. Jeg trur at hun lånte penger av en av mannskapet. Men det er bare noe som jeg gjetter meg til, for ho var fra samme sted som de som arbeide om bord, hvert fall noen av de. Så kommer ho med, kanskje ei tikrone, jeg husker ikke akkurat hvor mye det var. Så gikk jeg opp til skipperen for å betale. Det var sånn erstatningsbåt, kanskje en ishavsskute, det var ikke ordentlig lokalbåt. Så sier han da:
- Ja, nei, han har ikke tid nå.
- Jeg trur jeg var to, tre ganger hos han. Så til slutt så spør han meg, hvem sin datter jeg var. Ja, så fortalte jeg… - Ja, han kjente jeg, vi bryr oss ikke om nåkka billetter. Men jeg trur at dem var sånn at dem visste, det var helt ukontrollert og sånn mot slutten av krigen og alt sånt der. Det vet jeg ikke.
- Det var jo en liten jentunge.
- Det ble med de penganene, jeg husker bare at jeg ikke hadde noen penger når jeg kom hjem så har jeg antagelig gitt de tilbake til den dama.

- For jeg måtte bli med henne på land i Laugo…nei Lavanjarg, det er rett over fra Langnes og over fjorden. Dem skulle til AusterTana, de kunne ikke gå om natta på grunn av minefaren. Så hadde dem ikke lugarer der, bortsett fra til mannskapet. Så spurte dem om jeg kjente noen i Auster Tana, så sa jeg at jeg kjente noen men dem bor et stykke fra kaia. Så fant dem ut at det var bedre at jeg ble med til Lavanjarg. Da tok en av mannskapet en lettbåt og rodde oss dit. Så fikk vi overnatte hos en familie, ho hadde jo familier der borte. Var sjøl i fra Vester Tana. Så vi overnatta der og dagen etterpå kom dem å henta oss. Så var det jo ikke så langt ifra, vet ikke hvor langt tid det tar, det er jo bare rundt den der og så Smalfjord. Kanskje en to, tre timer eller noe sånt så var jeg framme, liksom i Smalfjord.

- Så begynte jeg å gå…

- Var det ikke i Smalfjord det lå det krigsskipet?

- Ja, der lå det et svært krigsskip. Å jeg syntes det var, jeg var jo bitteliten, den lille båten vår og så kjikka jeg rett opp i lufta, så soldater og …Det kunne ikke være russisk, hadde det vært det så hadde det blitt krig så det var tysk. Men jeg begynte nå å gå hjemover til Rustefjelbma. Så hadde jeg ikke gått veldig langt, jeg syntes det var nifst. De her pappskivene dem hadde i skauen som dem skjøt sånn blink på, det var fullt med det bortover skogen. Så var det tysk vakt, sånn mannskap eller hva skal jeg si, som sto der oppe i fjellet med gevær. Jeg syntes at dem pekte på meg (ler). Jeg ble redd.

- Men så kom det en bil, det var en lastebil og det var to menn i den. De hadde uniformer
- Tyskere?
- men dem snakka godt norsk i hvert fall. Det kan være, var det ikke noe som het AP menn note 1 ) eller noe sånt da.

- Det fantes jo norske …
- Som jobba for tyskerne…
- Ja, sånne som var NS, Nasjonal Samling, som var nazister.
- Den hadde gjerne, alle de der NS dem hadde jo sorte uniformer.
- Ja, men det var politifolk
- Ååå
- Men de som meldte seg inn i for eksempel NS eller hva det het Kompani Vårt Land, meldte seg inn i den tyske hæren.
- Ja, det kan være. I hvert fall så snakka dem godt norsk så jeg trudde det var nordmenn. Og så spurte dem om det var langt til Kirkenes og da fortalte jeg dem, sånn omtrentlig om hvor langt det var. Så spurte dem hvor jeg skulle. Jeg sa jeg skulle til Rustefjelbma. Så ville dem vite hvor langt det var og det var jo ikke mange kilometerne. Kanskje jeg sa en mil, det vet jeg ikke. Men det er jo bare åtte kilometer dit. Dem slapp meg av ved huset vårt.

Akkurat når hun kom hjem, husker hun ikke med det måtte være i august eller september, omkring en måned etterpå måtte de reise fra Rustefjelbma. Lørdag 28. oktober ble de tvunget til å reise fra hjemmet i Rustefjelbma.

Jeg måtte jo bare reise sånn, jeg hadde jo ikke noe annet å ha på meg. Vi reiste med buss til Alta, tror det var til Bossekop, hvert fall hvor det var et kaianlegg. Derifra ble vi ført i en båt og det var også sånne små ishavsskuter som dem kalte det. Så der var jo heller ikke lugarer. Så Elisabeth (14 år) og jeg vi lå for eksempel på…vi fikk sånn der små lugar, kahytt eller …som dem kalte det for, og vi lå på bordet rett og slett. Åsså mamma (50 år) og var det Alfred (9 år) i sin køy, det var sånne køyer på hver side og så var det mange andre med der. Å, jeg husker ikke Sonja (19 år) som var med oss, for Artur (16 år) og Rolf (18 år) dem fikk ikke lov å være med oss, dem måtte til Langnes i følge med tyrskerne.

- Det het seg at alle gutter fra 15 år og oppover, eller var det 16 og oppover, skal ikke si sikkert at Arthur ble med bare for at han syntes det var spennende, det vet jeg ikke. De måtte dem til Langnes og bli med tyskerne, kjøre hester sørover. Dem hadde ikke lov å bli med i de her bussene.

Når vi ble med bussen så enten var det på Ifjord fjellet eller så var det enten den her Sennalandet, det var sånn fjellovergang, så ble vi stoppa av en sånn her patrulje, som kom å sjekka bussene. Det satt der en gutt i fra Kirkenes med en yngre bror og søster og mor, jeg kan ikke huske om far var der. Han elste gutten, han var jo cirka 17 år eller der omkring, men så satt han hele tiden der å rista sånn. Så sier denne vakta at han har ikke lov å følge med dem, at han skulle med den kolonnen der, jeg husker ikke åssen han sa det men så sier søstra det at: - Ser du ikke at han er syk? At han kan ikke være med. Mora var liksom helst stille, det var liksom søstra, datra som førte ordet. Han ville liksom ikke helt godta det, men han måtte jo bare gjøre det da til slutt. Så vi fikk jo reise videre og gutten ble med også.
Men Arthur og Rolf dem kom seg til Langnes og jeg vet jo ikke helt den der historien demmes, men dem måtte gå over fjellet og jeg tror dem kom til Alta dem åsså.

Arthur snakka om det at hadde han ikke hatt så dårlig hest, den var både halt og det ene med det andre, så hadde han rømt når dem kom til Ifjordfjellet. Men så var det jo en ting at Rolf var jo ikke særlig modig av seg. Hvis Arthur hadde rømt så måtte dem gjøre noe med Rolf, så Arthur han turde ikke av den grunn. Men i hvert fall fra Alta tror jeg at dem kom ombord i båter, med hester og det hele og ble ført til Løddingen. Der ble dem boende med tyskerne, sånn halvveis, nesten som fanger og måtte jobbe for dem. Så der snakka dem også - det var jo noen andre i fra Boftsa i Tana, en sånn gjeng som er der - å snakke om å rømme over til Sverige, men så var det den Rolf da som ikke ville bli med på det der. Det var jo egentlig bare bra for dem hadde sikkert bare omkommet på fjellet eller noe sånt. Dem var jo bare guttunger. Dem turde ikke å gjøre det på grunn av Rolf, han ville ikke være med. Så jeg trur at dem slapp fri derifra før krigen var helt slutt, for at jeg mener å huske at dem sa at dem kom til Oslo, så var var frigjøringen kommet.

Deres egen evakuering fortsette slik:

- Ja…men nok om det vi…kom til Narvik. Jeg tror vi var innom Tromsø men bare sånn for å bunkre kanskje, for å hente vann og sånne ting. (fortsetter, øverst neste spalte)