Det var først på begynnelsen av nittitallet at jeg tok mellomnavnet til min far, Kristian Valerius, og begynte å bruke det som signatur på mine tegninger og alt annet jeg laget. Høsten 2005 fikk jeg også med min mors pikenavn i etternavnet og heter Hildonen-Nilsen. De fleste av mine søsken har Hildonen også i sitt etternavn. Tegningen over er en tegning eller dørskilt jeg laget da jeg bodde en kort tid i Lakselv, Porsanger i 1974.

tegneren valerius
  

Her ser vi ett av illustrasjonene til et av bidragene til samlingen med dikt, viser og værs fra Porsanger.


I januar 1980 hadde jeg flyttet til Karasjok og jobbet da på det eneste grafiske bedriften i Karasjok. I 1982 skulle de i Porsanger utgi en diktsamling med dikt, sanger og viser skrevet av lokalbefolkningen i Porsanger. Med min tilknytning til kommunen og spesielt Ytre-Porsanger hvor bidrag til samlingen var foretatt, ble jeg spurt om å illustrere boka. Vi fikk også i oppdrag å montere og trykke samlingen.

    Krigsårene 1940-45 satte også sine spor i Porsanger, og det var mange som hadde skrevet dikt og viser med disse årene som tema. Hele Finnmark ble jo lagt i ruiner så og si, etter at de tyske soldatene trakk seg tilbake fra fylket med russerne i hælene.
   

Det var mange som kom tilbake etter krigen, ja, noen måtte bli sørpå til langt ut i 1947 før de kom seg hjem. Dette gjaldt spesielt mødre og små barn, som måtte vente til at en hadde fått opp noe som kunne kalles et hjem. For de fleste var det ikke rare greiene de ble møtt med, bare grunnmuren og pipa sto igjen av det som hadde vært hjemmet deres.

"Den brente jords taktikk" var det som ble resultatet.Det var ulike oppfatninger og meninger også fra tysk okkupasjons makts side på hvordan en skulle gå fram, da en så at en ikke klarte å holde tilbake de russiske styrkene som nærmet seg grensen i øst. En prøvde først å få folk til å evakuere frivilling uten at det lyktes og resultatet ble tvangsflytting av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. Mange valgte å bli igjen og flyktet til fjells eller gjemte seg - som på vestsiden av bl.a. Porsanger i Skarvbergets mange huler, hvor fjellet stupte rett ned i Porsangerfjorden. Noen rømte til fjells, men de fleste måtte føye seg etter tyskerne og bli stuet inn i små fiskefartøy og andre fartøy som tyskerne disponerte eller hadde tvunget til seg. Var du over 16 år og gutt, så var det ikke noe håp om å bli med den transporten, men måtte bli med de tyske soldatene og russefangene langt landeveien sørover.

 
    Veiene i Finnmark har ikke alltid vært av den kvaliteten som de har i dag. Heller ikke alle veier i Finnmark som eksister i dag var ferdige på 50 og 60-tallet. Det var mange steder som var veiløse og det var å gå til fots
    eller med båt en måtte reise for å komme til de mest avsidesliggende stedene. Slik var det også i Porsanger kommune. Veien ut til Repvåg og nå helt ut til Honningsvåg jobbet en med allerede på slutten av femti og utvoer i sekstitallet. Da jeg bodde ut i Ytre-Nordmannseth på vestsiden av Porsangerfjorden pågikk da fra Smørfjord og ut til der Skarvbergtunnelen er. Ikke så langt i fra Ytre-Nordmannseth. Veien var brukbar helt ut til Alkeberget, men derfra og utover var det ikke mye vei å snakke om. Etter hvert ble veien ut til Seljenes, og senere Indre-Nordmannseth i så brukbar stand at det var fermkommelig med bil. En begynte så smått med også å sprenge seg inn i Skarvberget, men stanset det første forsøket og startet så igjen fra et nytt punkt. Vi fikk delvis vei på den tiden og veien var kjørbar stykkevis, mens anleggsmaskiner og lastebiler kom seg fram på de provesoriske veiene. Vi flyttet fra Ytre-Nordmannseth i 1962-63. Uten at veien var ferdig, men delvis farbar.
   
   

Når styggværet kom kunne det bli ganske vanskelig å være ute, spesielt på vinterstid. Ute i Ytre-Nordmannseth i Porsanger kunne han ta sikkelig i, spesielt når være kom fra den rette kanten. Da var det godt å kunne holde seg innendørs om en absolutt ikke måtte gå ut. Som unger så syntes vi det var morro når det begynte å blåse og rossa kom nedover fjellsidene og virvlet opp nysnøeen. En vinter syntes vi det var riktig så morsomt. Kjente at vi ble kastet nedover jordene med vinden.. Når det begynte slik så kom det hele brått og så og si uten varsel. Ikke det, de voksne kunne se at nå var uværet på vei, men vi ungene var ikke like oppmerksommen på hva som var iferd med å skje. Vi hadde det jo bare morro.

Slik var det også denne gangen, til vi kom helt ned i fjæresteinene og måtte søke ly bak den eneste sjåen som sto der. Da hadde han i løpet av få minutter blåst opp til sikkelig storm, og sjøen var hvit på toppene. Hele himmelen var mørk og tung til tross for at det var dag. Vel, var det mørketid men når det skyet over, med tunge blåsvarte skyer over hele himmelvelvingen ble det mørkt.

De voksne forsto at dette ble ikke bare en vanlig storm men noe langt sterkere, og vi ungene krøp sammen nede ved sjåen og i ly av vinden. Det var ikke mulig å gå noen stender uten at en ble kastet med vinden bortover jordet eller fjæresteinene.

   
    Sikten ble også dårligere og dårlige, og det som før kom ned som snøfiller kom nå som regn som ikke bare falt til bakken men så og si kom horisontalt og slo en i ansiktet. Hele fjorden lå mørk og svart og det var ikke rå å se over på andre siden. Bølgene toppet seg og brøt med kraftige slag inn mot fjæresteinene. Truet med å presse seg lengre og lengre opp mot der vi hadde krøpet sammen for været. Vinden fra den ene siden og ned fra fjellet og sjøen fra den andre siden som brøt innover land, gjorde at vi følte oss innesperret med angrep fra begge kanter. Å bevege seg enten til høyre eller venstre for sjåen var ikke mulig, for da kom rossa (vindkulene) og tok oss uten mulighet for å unnslippe.
   
   

Vi oppdaget en spissbåt som kjempet seg innover mot land. Så den kom opp på en bølgetopp for så å forsvinne og bli borte igjen. Det virket som evigheter før den så dukket opp igjen på en ny bølgetopp. Sakte kom den lengre og lengre mot land. I gamle dager var det åttringer en brukte her ute, og på denne tiden sto det to åttringer godt plassert og sikret mot vær og vind, mellom den lille skjæret og fastlandet. En liten rarm med litt gras midtpå, forbandt skjæret og jordene. Akkurat nok til at en kunne dra båter inn fra begge sider. På innsiden av skjret var det også langt roligere og le for vær og vind. Men blåste han som nå, med storm og enda værre, orkan i kastene, så var det inne noe som hjalp. Det hente ved storflo at hele denne lille tarmen ut til skjæret lå under vann.

Ute på skjæret hadde bestefar støpt et stort firkantet kar hvor de brukte å farge garn opp i.. Her flyte de bark og annet blandet med oppvarmet vann og lot garnene ta farge fra barken, slik at de fikk en brunfarge. På toppen av skjæret var det også satt opp en fiskegjell. Om sommerene var det fint å ligge ut på skjæret og sole seg, men nå var skjæret belagt med snø som var blitt til is.

Det var ikke bedre på den delvis bygde veien lengre opp, veien som delte jordene opp mot huset i to. Her hadde det som var av snø blitt til speiglatt is og den snøen som lå utover jordene var blitt myk og porøs, og nederst mot bakken som en bløt grøt. Det øverste langet hadde bestått av hard skare med et nytt lag med nysnø. Denne nysnøeen hadde vindkastene virvlet opp og blitt samlet i fokkskavler og senere blitt ført utvoer fjorden. Nå var det hele blitt til en tung masse, men så bløt at den hverken bar en liten guttunge og hvert fall ikke et voksent menneske.
   
    Redskapene en brukte før i tiden var ofte langt mer primitive og enkle, og en sto ofte for reperasjonen av dem selv. Skulle en rydde jord, eller spa opp torv til brensel, eller ha skifter eller steinheller til bruk på gården, så var det trillebår og spett og hakke og annet håndredskap som ble benyttet. Hesten var også til stor hjelp for de som hadde det. For de som bodde ved sjøen ble også båten benyttet til frakt av den en ville dra nytte av ute i naturen. Bilen var til lite hjelp på plasser som var veiløse.
   

De voksne var oppe i huset og begynte å bli urolige for oss ungene ettersom de så at det begynte virkelig å blåse. Alle husene var jo tjoret fast med vaier over taket som igjen var festet ned i bakken med store steiner og murblokker. Det var nødvendig når været var slik som denne dagen, en gang på begynnelsen av sekstitallet. Bestefar og faren vår var de første som kom nedover, når de forsto at vi hadde havnet nede ved sjåen ovenfor fjæresteinene. Kun en par meter med gressbakke skilte fra fjærsanden og fjærsteinene. Langs kanten gikk gjærdet som også var som en sperre for ikke å hvane på den andre siden, under slik omstendigheter. Nå var jo gjerdet satt opp for å holde dyrene på utsiden. Når snøen og fokkskavlene hadde lagt seg og det dannet en kant mellom fjæra og jordet, så var det ofte at bare toppen av gjerdestolpene lå over det øverste snølaget. På den andre siden hadde vær og vind og ikke minst, sjøvann vasket bort snøen lengre og lengre innover.

Til slutt var de alle der og fikk opp sjådøra så vi fikk kommet oss inn for været i første omgang. Bestefar og faren vår måtte først få berget i land han som sakte men sikkert hadde kommet på utsiden av skjæret, men enda ikke i sikkerhet. Selv om neset på andre siden gav noe ly og moloen ytterst der ute, gav beskyttelse mot det største bølgene, så var det i dette været langt fra småbøler som kom innover i den elllers rolige vika.

Vinden gjorde det ikke bedre for de to voksne mennene som skulle ta imot spissbåten når den nærmet seg land. Det gjaldt å få dratt den inn og sikret den så godt som mulig. Vi ventet og gløttet ut igjennom dørspekken, for vi hadde fått steng beskjed om å holde oss innenfor. Noe vi godt forsto og respekterte.

   
   

Da båt og mann var kommet seg trykt på land var det å begynne på veien opp mot huset. Det var ikke mange hundre meterene opp dit, men det skulle vise seg at det skulle bli en lang tur før vi var trykt innenfor. Den første biten opp til veien kunne vi ikke gå oppreist men måtte mer eller mindre krabbe i den tunge og våte snøen på våre knær. Vi ble plassert i mellom de voksne slik at vi var litt i le for vindkulene. Godt var det å få en stor rygg foran seg for når vindrossa kom, så var det ikke mulig å puste om en hadde vendt ansiktet mot vinden. Så en måtte bøye hodet delvis tilsiden og bakover eller ned mot bakken, for å beskytte ansiktet.

Den lille biten en kom framover var til liten nytte for i neste vindkule ble en kastet bakover og måtte begynne forfra. Slik jobbet vi sakte oppover jordet i den regnvåte snøen mens vind og regn slo mot ansiktet og de gjennomvåte klærne. Noen steder var snøen helt borte på jordet og bare isen og noen gresstuster stakk opp. Værre skulle det bli da vi skulle forsere veien på langs for å komme over på den andre siden. Her var det ikke feste i det hele tatt og en måtte prøve å karre seg over mellom vindrossene, om en klarte det.

Mennene var de som kom seg over først og dannet en lenke fra den andre siden og over veien. Så var det oss ungene og en bestemor eller mamma som skulle prøve å få ta i en av de som lå i veibanen og skulle fange oss opp. Det gikk ikke med det første forsøket, for når en var akkurat kommet så langt at det var å gripe tak kom en sikkelig rosse og kastet oss tilbake. Slik holdt vi på lenge. Noen ganger ble han som lå i veibanen og skulle fange en og en opp også slengt over veien og måtte begynne på nytt for selv å komme over. For så, begynne hele prosessen forfra.

Men etter hvert så hadde alle greid å komme trykt over på øversiden av veien og hadde nå bare resten av veien opp til huset. Her lå snøen langt dypere så det var bedre feste under beina slik at en greide å stå i mot vindrossene som kom i tur og orden. Vi hadde greid å forsere den væste og vanskeligste biten.

Det var godt å komme innenfor og kjenne varmen der inne slå mot en. Vedovnen glødet og vi sto så nære den som mulig mens de gjennomvåte klærne ble kledd av oss plagg for plagg. Ute kunne vi høre vinden som røsket i vegger og tak, men det gjorde ikke noe for nå var vi i hus.