Dikt |
Det er vel to sentrale interesser jeg har hatt i mitt liv og som jeg har prøvd å gjøre noe med, det ene er tegning og det andre er min interesse for å skrive. Ikke forsto jeg så mye av gramatikken, alle begrepene og så videre, men jeg likte å skrive. Sette ord ned på papiret. Det har fulgt meg hele livet og jeg | har i ulike sammenhenger brukt det skrevne ord. Skrevet en god del artikler og repotasjer, laget intervju o.l. Men også skrevet dikt, små historier og noveller. Innimellom har jeg så smått begynt på noe som skulle kanskje bli en roman, men det ble med forsøkene. Har deltatt på noen nettsider for skrivelysne, bl.a. poeten.no og forfatterne.com, | sider for spesielt interesserte, skrivelysne mennesker. Flere av de som deltar på disse sidene er delvis eller helt etablerte forfattere, mens andre prøver lykken. Det føres en konstruktiv dialog mellom deltakerne, hvor en kommenterer hverandres bidrag, med råd og veiledning som kan gi en pekepinn om hva er | bra og hva som den enkelte føler ikke er så vellykket. På den måten utvikler du deg og også får inspirasjon til å ståpå. Selv om det ikke skulle |
![]() |
||||||||
|
Litt om det som blir lagt ut her |
bli det helt store, så er det spennende og konstruktivt å delta på slike sider. Valerius, september 2004
|
|||||||||||
av Karl Kristian Valerius Nilsen |
01 | Samvittigheten (sept. 2004) Dikt | En
god del av det som jeg legger ut her på siden er ikke bestandig like godt
bearbeidet, hvert fall ikke lest korrektur av andre. Ofte er det stykker
som jeg har eller jobber med, enten som grov utkast eller som noe som jeg
har delvis bearbeidet.
Så ingenting er helt ferdig materiale, og har ikke fått den språkvask med videre som jeg selv har forsøkt å foreta. Skal det leses sikkelig korrektur så er det andre som må foreta den. Da jeg jobbet i forlag hadde vi flere som foretok korrektur, utenom det forfatteren selv hadde foretatt. Enten ble det foretatt av de vi hadde som konsulenter på området eller sendt til andre |
som
vi visste kunne gjøre jobben. Selv da, hente det at noe ble oversett.
Spesielt kunne det skje under arbeidet med historisk materiale og
fagstoff, hvor det var mange hensyn å ta, faglig og språklig. Hvis du som leser disse historiene og diktene har kommentarer til dem, så send meg en mail. Noen har jeg fått en del kommentarer på, andre ikke. "Smak og behag kan diskuterer men ei forenes", sier jo et gammelt ordtak. Slik er det vel også med det skrevne ord. Jeg finner glede i å skrive og det er jo et godt utgangspukt. |
|||||||||
Han
bladde ukonsentrert fra side til side, uten egentlig å se hva som sto der
eller bildene. Igjen så han på klokken. Hvor lenge skulle han vente? Spørsmålet
ble hengende i lufta, mens irritasjonen økte i takt med tiden. En ung
dame kom inn, hun gikk til luken. Skulle vel bare hente noe. Rundt han var
det bare tomme stoler, ikke et menneske å se, bortsett hun som drev med
sitt bak glassveggen. Han så hun reiste seg opp, hentet noe for så å
sette seg igjen ved PC’n. Ellers var det unormalt stille, også tiden føltes
som den hadde tatt pause. Han lot blikket enda en gang fange inn klokken på
veggen. Enda et minutt hadde greid å nå sitt mål, og det neste var på
tur. Han la fra seg bladet for å ta et nytt., igjen uten å egentlig
kunne konsentrere seg om innholdet. Gjorde det mest i et forsøk på at
noe skulle skje, at han slapp å vente. Han reiste seg med en bestemt bevegelse, gikk med |
02 | Knyttneven (sept. 2004) Novelle | |||||||||||
03 | Legetimen (sept. 2004) Novelle | ||||||||||||
04 | Pisspottas
endelikt (sept. 2004) Novelle |
||||||||||||
05 | Fangeleir
nr. 1 (sept. 2004) Novelle |
||||||||||||
|
|||||||||||||
![]() |
|||||||||||||
raske skritt mot luken. Kvinnen bak glasset, vendte seg mot han. Hennes litt fyldige, runde ansikt så spørrende på han. ”Jeg hadde time her klokka ett, og nå er klokka kvart over, ” begynte han med en kvass tone i stemmen, ”jeg har ikke tid til dette…” Damen bak luken prøvde i en vennlig tone å forklare at legen var alene, hadde mye å gjøre og at han dessverre var forsinket. Forsinket, det var da ikke hans problem at legen var forsinket, at han var alene. ”Jeg
kom hit i god tid, og det er bare meg som har sittet her hele tiden.
Ingenting har skjedd, dette kan jeg ikke akseptere. Har jeg time klokka
ett så har jeg time kokka ett!” Han la trykk på den siste setningen
for å understreke viktigheten av punktlighet. ”Beklager
så mye, men nå er han snart ferdig, så bare…” Han avbrøt henne og
fortsatte, ”Snart kan være så mye. Dette har jeg ikke tid til så nå
går jeg. La meg få en ny time.” Det
var varmt ute, og han kjente solen varmet godt, litt for godt. Gikk
nedover gata, ned mot rundkjøringen for så og gå ned en trapp mot
undergangen. Hvorfor skulle
han la seg dirigere på den måten, en avtale var en avtale. Bare for at
det var snakk om en legetime, en lege som hadde god utdannelse, tjente
godt, skulle han akseptere at han måtte vente, kanskje en halv time en
time. Nei, han lot seg ikke dirigere og bli bestemt over på den måten.
Det var jo heller ikke livet om å gjøre, bare noen papirer som skulle
ordnes, en samtale med legen så skulle søknaden skrives.
Det kunne vente enda noen uker. Han var både svett og varm, kjente ryggen var gjennomvåt av svette da han gikk inn døren og opp trappen. Han hørte stemmen til Kari: ”Er du her allerede…”Ja, ” svarte han, ganske kort i stemmen. ”Var det så fort gjort da?” Han kom inn i stuen og |
Mailadresse: valerius_hildonen@mac.com | ||||||||||||
Der er stunder jeg tenker, hvorfor skal jeg la andre ta del i den byrde jeg selv har skapt? Sten, for sten blir deres bør så så uendelig tung! Det fjell jeg bygger må... de klatrer mens jeg er tilskuer til deres slit. Har jeg lengre samvittighet til å leve slik? Valerius |
|||||||||||||
forklarte
henne hva som hadde skjedd, at det ikke ble noen time, han hadde bare gått. ”Kom
da.” Han så hun reiste seg og han ble liggende å bare se på henne,
den slanke kroppen som reiste seg og som beveget seg med raske, lette
skritt ut av rommet. Han var rask med å følge etter henne, følte seg
litt stiv og støl i det han gikk i mot badet og stuen. Hun hadde fått på
seg badekåpen og gikk mot stuen. Han hentet den han brukte, så seg i
speilet. Håret var gjennomvåt av svette, men det fikk så være. Han måtte
smile med seg selv i det han gikk inn til henne der hun allerede hadde
satt seg i sofaen og skjenket kaffe til dem begge to. En
uke senere var han dratt på et hotell for å holde et kurs. I det han
passerte resepsjonen får han følgende beskjed: Han
gikk mot heisen og tok enda et blikk på beskjeden han hadde fått. Han
fikk ringe når han kom på rommet. Han så på klokkeslettet og så at
hun hadde ringt for godt og vel en time siden, hun hadde sikkert fått
beskjed at de satt og spiste i restauranten. Det kunne ikke være så
viktig siden hun hadde latt være å be han komme til telefonen. Han måtte
vente på heisen, det var mange som brukte heisen nå som det var ferdig
med middagen. Enda var det morgendagen før han kunne pakke kofferten og
reise hjem., ikke det han følte det hadde gått langt bedre enn han hadde
tenkt seg. Hele programmet han hadde satt opp hadde gått så å si
knirkefritt, noen små ting hadde det vært, men det var nå slik
bestandig at det aldri klaffet hundre prosent. Så langt hadde han fått
bare positive tilbakemeldinger fra deltakerne. Han
slo på lyset, da det var begynt å bli litt mørkt. Gikk og satte seg i
stolen ved siden av senga og tok og løftet av røret. Slo nummeret, det
ringte par ganger før hun tok telefonen. De
hadde snakket senest sammen i morges, hatt en hyggelig prat og hun hadde
ønsket han lykke til og sakt at hun var stolt av han. ”Har
du fått ny…”, hun stoppet opp fordi gråten kom igjen men klarte å
si: ”ny time hos legen, Kurt?” Før hun gråt fortvilet igjen. ”Ny
time hos…legen..”, nå forsto han ingenting., hva hadde dette med at
hun gråt å gjøre. ”Jeg…jeg, forstår ikke Kari…ny time hos…hos
legen?” Hvor var det hun ville henne?
|
|||||||||||||
av Karl Kristian Valerius Nilsen |
|||||||||||||
Det
var tidlig på dagen enda, sola hadde ikke fått
skikkelig tak, den gled sakte innimellom restene av skyer som hadde gjort
jobben sin før noen hadde våknet. Nå trengte regnvannet seg videre til
alt som vokste og grodde. De reiste på seg etter nattens dvale, stolte
sto de der med glinsende regndråper på sin kropp. Til tonene fra
morgenfriske fugler hadde en ny dag våknet til liv. Det var også andre
som hadde våknet, mennesker som var på vei til et eller annet, de hadde
fått i seg morgenkaffen. Hadde det travel i de tidlige morgentimene fordi
der var andre som ventet, ventet på at de skulle stå klar til å begynne
en ny arbeidsøkt. De
kastet seg på sykkelen og syklet, mens andre gikk, gjennom bygda og ned
til sentrum hvor det meste av aktivitet foregikk. Her samlet de seg, alle
som hadde noe å gjøre. Bortsett fra de som drev oppe på gårdene, de
som hadde kyr og annet kreatur på fjøset. Andre igjen, hadde lagt bak
seg strevet og slitet og lot tankene og minnene råde hverdagen. Eller så
fulgte de med i den nye tid, og så vemodig på det som skjedde og hadde
lite eller ingen tro på framtiden. De hadde gitt sitt bidrag, til veksten
og det som nå var. I
et av de øverste gårdene var det lenge siden det hadde vært stor
aktivitet, men enda kunne en se en gammel mann, stå øverst ved låven og
klyve ved. Det var kraft enda i de kraftige nevene, der han hevet øksa og
lot kraften vokse til den traff vedkubben. Nå i dag, var det ingen som
sto der å klyvde ved, derfor sto øksa i hoggstabben klar til bruk. Til
tross for at det var mange år siden gården hadde vært i drift med en
stor buskap, så var den godt vedlikeholdt. De gamle veggene både i fjøs
og våningshuset hadde fått sine strøk med maling opp igjennom årene,
og det var ikke mange år siden det skjedde sist. Ellers var det ryddig og
fint hvor enn du gikk. Denne
morgenen var likevel ikke lik de andre for den gamle mannen. Han hadde
knapt fått kjelen på plata før det skjedde. Nå sto han foran
guttungen, blikket hans skar seg inn i øynene på guttungen, samtidig som
blikket fortsatte å saumfare den spede kroppen, som satt der foran han på
pinnestolen. En kropp som besto mest av skinn og bein, og hvor klærne
hang bare på kroppen hans. Stakkars skapning, tenkte gamlingen. Hvordan
kunne en sånn kar gjøre så mye, forbanna jævelskap? Selv om sinnet i
han var på kokepunktet, og han kjente han var ildrød langt opp i hårrota,
følte han en viss medlidenhet med guttvalpen. Nei, guttungen måtte ta
ansvar for sine egne handlinger, for all djevelskapen han hadde stelt i
stand. Men samtidig tenkte han, hvordan kunne en sånn her skapning stelle
i stand så mye djevelskap, tenkte gamlingen med seg selv. Guttungen
krøp mer og mer sammen og ventet på at det verste skulle skje, han
ventet på dommen, på at han skulle få en sikkelig overhøvling, ja
kanskje juling også. Det ville ikke være første gangen. Det truende og
gjennomborende blikket til gamlingen, torde han ikke møte, blikket hans
vek unna. Med bøyd hode satt han der, ja, nesten helt sammenkroket på
stolen. Han kjente han skalv, slik han før hadde gjort, når han måtte tåle
kjeftingen og slagene. Slik hadde han sittet en god stund nå, der på
pinnestolen, på kjøkkenet til gamlingen. - Gamlingen, tenkte han, ja, de
kalte han det, ungdommen. Han skulle være tøff, det var ingenting annet
som var akseptabelt. Men han visste så inderlig godt at nå, slik han
satt der å skalv, var det ikke så mye av den tøffheten han stadig måtte
demonstrere i kameratflokken. Gamlingen,
sto over han, men sa ikke noe. Han så at guttungen var redd, der han
satt. -
Samvittigheta gnager nok, tenkte gamlingen og han skulle la han få kjenne
den, enda en stund! Før det avgjørende slaget. Handa han hadde hvilende
på bordet, lå knyttet, den var stor og kraftig bygd. Klar til slag om nødvendig.
Det ville ikke være første gangen. Ikke det, han var ikke den som brukte
den unødig, langt derifra. Det hadde da hent at han hadde brukt den og
den som hadde fått kjenne den, hadde fått virkelig føle kraften som lå
i den. Nå lot han den bare ligge der på bordkanten som en advarsel. Guttungen
merket at gamlingen var hesten helt oppe i ansiktet hans, der han nå satt
framoverbøyd i stolen foran han. Han skimtet den truende, knyttende
neven. Hver gang han så den beveget seg, aldri så lite, rykket han til.
Redd for at gamlingen skulle slå. De kraftige fingrene til gamlingen, som
gravde seg dypt inn i håndflaten. Knoklene var spente og klar til hugg,
tommelen var trukket inn og dekket av peke- og langfingeren, som strammet
rundt, det øverste leddet på tommelen, det var bare oversiden som
vistes. Guttungen forsto godt at et slag fra den handa ville svi, noe
sikkelig. Gamlingen
så hvordan guttungen skvatt til for hver gang han rørte litt på den
knyttede neven. – Han var redd nå, redd for hva som skulle skje. Men
gamlingen hadde god tid han, guttungen kunne sitte der, bare å pines,
enda en stund. Det hadde han godt av. Slik ble de sittende, guttungen på
den ene stolen og gamlingen på den andre, rett ovenfor hverandre satt de,
uten at et ord ble sakt mellom dem. Guttungen
satt der, tenkte hvordan dette skulle enda, om det var en mulighet til å
slippe det han kunne vente seg. Situasjonen var så truende at han hadde
ikke noen illusjoner om at han skulle slippe billig fra denne situasjonen.
Det var hans egen feil, det visste han, så inderlig godt. Første gangen
var det heller ikke at han var havnet opp i en slik situasjon, kanskje
ikke så dramatisk. Å jo, det hadde hent, han hadde fått kjenne slagene,
ja, riset også og det som verre var. Det var mye han hadde måtte bite i
seg, veldig mye. Han kom i tanke på om det var mulig å få tilgivelse,
fantes det noe som kunne gi han det. – Nei, ikke han, ikke det, presten
snakket om tilgivelse, det hadde han fått med seg nå som han gikk til
konfirmasjonsundervisningen. For øvrig var det ikke så mye han fikk med
seg, han brydde seg ikke, skulle være lik de andre, like tøff og ufølsom.
Det var helt andre ting de tenkte på. Bortsett fra pengene de hadde i
vente. Penger ja, nei, han var ikke optimistisk i så måte. Det ville
ikke være mye å hente, ikke hva de andre kunne fortelle og berette om.
Selvfølgelig la han på litt, for ikke å være dårligere. Sannheten var
en helt annen. Ja, sannheten, den var ikke lett å forholde seg til. Det
fantes ikke noen mulighet, tenkte han, dette kunne han ikke han vri seg
unna. Ikke nå, som han var tatt på fersken. Det nyttet bare ikke. Han
fikk ta det som kom, uansett. Selv om gamlingen var sint, ja, fly
forbanna, truet med sin styrke, den knyttede knyttneven, så skulle han
vel tåle det som kom. Men redd, det var han, drittredd, og den dårlige
samvittigheten slet og rev i han. Den kom alltid der, selv om han skulle være
så utrolig tøff. Hvert fall ovenfor kameratgjengen, så var han ikke så
tøff, ikke nå hvert fall. Gamlingen
hadde sittet der, taus og sett på guttungen, han hadde ikke gjort en
bevegelse, bare sittet der med den knyttende hånden, på bordkanten, like
opp i ansiktet på guttungen. Klare til slag! Men kunne han, slå en sånn
stakkarslig og spe guttunge, nei, det kunne han ikke. Det var andre som
skulle ha kjent slaget, som hadde trengt å fått sikkelig juling.
Tilfeldig var det jo ikke at denne guttungen, ja, han begynte jo å bli
voksen, satt her. Ikke det, det var første gang det hadde skjedd hos
gamlingen, men han hadde hørt og fulgt med. Andre hadde fått merke
rampestrekene både til han og andre. Gamlingen hadde også lest og hørt
om andre, som det begynte på denne måten og utviklet seg til, ja, noe
langt verre. Vold, mord og et liv i elendighet, fengsel…Hvilken framtid?
tenkte han, med seg selv. Nei, han fikk få en ende på dette, med mild
stemme spurte han guttungen: -
Så faren din drekk fortsatt? Guttungen
kvakk til, hva var dette for noe, hvorfor spurte gamlingen om det, at
faren hans drakk. Han visste ikke hva han skulle si, det kom så
overrumplende på han, spørsmålet. -
Gjør han ikke? Kom det fra gamlingen som ikke hadde fått noe svar.
Guttungen nikket, han følte han kunne ikke annet. Han visste selvfølgelig
at faren drakk, hvordan det var hjemme når han kom full hjem og alt det
der. Her hadde han sittet å ventet på å få det slaget, av den truende
knyttneven og så spurte gamlingen om faren hans drakk, hva var dette for
noe? -
Ja, det var det jeg alltid har visst, at faren din drakk, og ikke lite
heller, fortsatte gamlingen. - Det kan ikke være lett og ha en far som
stadig kommer full hjem, for ikke å snakke om mor deres som må leve i et
slikt helvete, ikke sant, Magnus? -
Nei, kom det spakt fra guttungen, han visste ikke hva han skulle si. Her
hadde han sittet livredd for å få den overhøvligen for det han hadde
gjort. Det hadde vært helt på sin plass, ikke noe rart gamlingen hadde
blitt sint på han. Han fortjente sin straff, ja, om han hadde slått han,
rundhjult han, slik faren ofte gjorde, så var det fortjent. Han oppførte
seg ikke bestandig som mor beste barn, gjort mye jævelskap hadde han, så
han fikk som fortjent. Men dette hadde han ikke ventet. Sakte lot han
blikket møte gamlingens, for første gang møttes øyene deres. -
Ja, du må ikke tro at jeg ikke har visst, hvordan far du har. For en jævla
drittsekk han har vært mot mor di og dere unger. Den som i dag skulle ha
hatt juling var faren din, og en dag kommer han nok til å få det, om
ikke fra min knyttneve men noen andres. Guttungen
så smilet som vokste i gamlingens ansikt, et vennlig smil som møtte han.
-
Du er kanskje også kaffetørst, ikke sant? -
Jo, kom det spakt fra guttungen. -
Da tar vi oss en kaffetår. Du skjønner at disse knyttnevene har vært
nyttig til så mye, ja, det har hendt de har sloss også, men det har vært
når det trengtes. Men stort sett har de vært til for å gjøre en jobb.
Men nå begynner de å bli slitne, både nevene og hele gubben. Ja, så
slitne at det hadde vært godt med en håndstrekning innimellom. Som du
sikkert vet så har jeg vært alene i noen år, det kan bli ensomt
innimellom, sitte her alene. Gutten
sa ingenting, bare lyttet til denne gamlingen som han var så redd for,
men nå, ja, han visste ikke riktig, han hadde aldri opplevd noe lignende
fra en mann og ikke faren sin. Ja, mor hans var noe annet, men det var jo
mora hans. -
Du skjønner det hadde vært godt med litt selskap innimellom og ikke
minst en håndstekning, og jeg tror du er en sikkelig real kar, hadde det
ikke vært for faren din som prøver å gjøre deg til noe annet med all
drikkinga hans og den jævelskapen som han driver på med, ikke minst mot
deg, søsknene dine og mor di. Hva sier du gutten min, jobben er din om du
vil? Hva
skulle han si, han ble bare sittende, lettet, ja, han følte han svevde og
kjente at munnvikene vokste seg til et stort smil, litt beskjedent men
likevel. - Vær så god, her er kaffen, drikk nå, det trenger du. |
|||||||||||||
av Karl Kristian Valerius Nilsen |
av Karl Kristian Valerius Nilsen |
||||||||||||
Plutselig kom ho
Mathilda til å tenke på guttungen, der ho sto å skylte klærne i
bekken. Kald på hendene var ho blitt, der ho skyldte og vrei opp
klessvasken flere ganger til det ikke var en såperest igjen. Det var bare
den klukkende lyden fra bekken og den svale vinden som brøt stillheten. Store
karen var han nu ikke, satt på potta gjorde han enda. Men han var flink
til å stabb av gårde, gikk som en kar om det var så om å gjøre. Det
var jo ikke læng sia ho hørte han gå der, smånynne på ett eller anna.
Småprate me sæ sjøl, som han brukt, når han hadde det trivelig. I si
eiga lille verden. Men nu va det heilt stille, ikke ein lyd å hør. Ho
lot klesvask, være klesvask, den kunn vent, verre va det med litlelkaren,
tænk om…Nei, ho torde ikke tænk sånn. Likevel
ho mått ta sæ ein tur nedover bekken. Længer nede vokste det tett
krattskog, så det var umulig å se om det var nån dær. Hvert fall ikke
ein liten kar som han, Litlje Johan, ja, dæm kalt han det, Johan het
faren hennes og så ble det te at han sku het Johan. Det hadde ho bestæmt.
Å, han Johan, faren hennes, som hadde drokna på sjøen da ho bare var,
ja, ikke gammlarere enn det han Litlje Johan va nå, herregud, tenk om…
Ho, kjente ho ble både kald og varm i kroppen ved tanken, der ho begav sæ
inn i krattskogen langs bekken, speida og så, men ho fikk ikke syne på
han. Ho
kom noe andpusten ne til naustet, runda hjørnet men så ikke noe til
ungen. Ho fekk ta sæ en tur langs fjæra, for å være på den sekre sia.
Det var langt ne hit og ho hadde sakt til han at han ikke fekk lov å gå
hit ne, uten at nån voksne va me han. Men unger, tenkte ho, en kunne
aldri vite. Ho visst me sæ sjøl hvordan det va, ho hadde jo vært unge
sjøl, en gang førr lenge sia. Ho sukka lettet da ho ikke kun se han
heller der. Så da hadde han ikke gått ne hit, te sjøen. – Takk og
pris førr det, tenke ho og følte sæ litt lætta. – Men, i himmelens
navn var det blitt av han, ho ropte igjen, men det var stille som i grava.
Bare han kun gi lyd fra sæ, så ho visste at han va i live. Hadde
han gått inn, nei, døra va låst. Men fjøse da, kunn han få opp fjøsdøra?
Ho sprang opp bakkan, måtte sjække, kanskje han hadde rota sæ inn i fjøse,
inn hos ho Dagros…eller inn i hønsebingen. Sauan va på fjelle, så dær
sto det tomt. Noe tungpusta, nærma ho sæ fjøse, på nordenden av fjøse
sto utedoen. Fjøsdøra sto så vidt på gløtt, - Va han der inne? tæng
ho. Ho åpna døra forsiktig og gjekk inn, han hørte hønan småklakla og
at ho Dagros fløtt på sæ, ellers va det stille. Ho åpna døra inn te dæm,
så ingenting, gjekk inn og kjeik mellom båsan, dær va det ingenting å
sjå. Strauk ho Dagros i det ho kjeik innimellom. – Har du sett han
Litje Johan, du da? Sport ho, for liksom trøst sæ sjøl.
Gubben
va dratt på sjøen tidlig om morran, og var ikke hjæmme før i
ettermiddag, så han kun ikke hjælp ho. Det her måtte ho klare sjøl, sånn
var det bare. Litje Johan, va ikke å sjå, nån stea., hvert fall ikke
her inne i fjøse. På låven hadde han ikke komme sæ, det var ho sekker
på. Torvmyra
lå rett neførr henne og hun speide utover, den var ikke stor, men stor
nok førr ein liten guttonga som han Litje Johan. Ho så ingenting, men førr
å være på den sekre sia, så tok ho sæ en runde. Så ned i vær
myrdamm som hadde danna sæ etter at de hadde grav ut torva og satt den
til tørk. Ho gjekk sakte
rundt hele torvmyra, så nøye i dammane, ned i det svartbrune vannet. Men
det var ikke nåkka å se. Ja, han kunne ha ramla nedi og blitt borte så
det ikke var mulig å se han med det blåtte øye. Det gikk kalt nedover
ryggen på henne der hun gjekk å speida. Hun kjente gråten og
fortvilelsen komme. Ho
visste ikke si arme rå, det hele hadde tatt på sånn at nå måtte ho en
tur på utedoen. Ho klarte ikke å vente, det tok ikke lange tia, så fikk
ho gå ein runde te hvis han ikke dukka opp. Ho gjekk mot utendoen og så
at hespa ikke var på kroken, hadde gubben glemt det, det var ikke vanlig,
det da. Ho åpna dørra og der, satt det, med store runde øva og med et
stort smil om munnen. |
De
hadde sakt det skulle passe på oss. – Passe på! tenkte jeg, ja, det
var akkurat det de gjorde. De passet ikke bare på oss, hvor enn du gikk så
ble vi direkte overvåket. De holdt øye med deg, hele tiden. Var det ikke
den ene, ja, så var det den andre, som med et årvåkent blikk fulgte
hver bevegelse vi gjorde. Du skulle ikke gjøre mye galt før de var der,
med sine velmente spørsmål, sin fine, myke stemme. Ikke rart vi kunne
ble sint iblant, eitrende sint. Hvorfor kunne vi ikke gjøre hva vi ville,
gå hvor vi ville? Nei, det kunne vi ikke, vi måtte holde oss innenfor de
grensene de hadde satt. Ja, vi kunne stå der, se ut mellom sprinklene,
bare står der, urørlige å se. Se på verden utenfor, det kunne vi. Det
var tillatt, men ikke noe mer. Gjerdene
var også så høye at det var ikke hensikt å prøve engang. Det hadde
hent noen hadde prøvd, men det ble avverget raskt. Vokterne grep inn og
satt en stopper for forsøket. Etter på fikk vi høre hvor farlig det
var, ja, det var snakk om at liv kunne gå tapt der ute. Så det ble fort
stopp på slike forsøk. De
hadde regler også, mange regler, det hørte vi om stadig vekk. Når vi
satt samlet og skulle få vite hva dagens gjøremål var. Da satt vi der,
alle sammen, rundt i en ring, noen alene andre sammen med en av de som
passet på oss. De smilte, det gjorde de, de prøvde å være så
hyggelige. Så vennlige. Stemmen deres og smilet deres var så påklistret
noen ganger, at det var vemmelig å se på. Men du skulle ikke protestere,
si i fra, for da ble tonen en annen. Å, du verden så slem du var. Eide
ikke oppdragelse, det var det du ikke gjorde da. Så derfor holdt du som
regel kjeft. Det hente da at noen begynte og hyl skrike, det var ikke godt
å si hvorfor, de bare skrek, stakkar. Da kom de styrtende og skulle få
roet ned vedkommende. Hva hadde skjedd, hvorfor skrek vedkommende, hadde
noen gjort noe? Tusen spørsmål og få svar. Ikke
så rart, tenkte jeg, du kunne fort bli både deprimert og ikke minst
sorgfull. Derfor prøvde vi som var der, holde sammen, trøste hverandre når
det var som verst. Men det hente at noen saboterte, ødela samholdet, gikk
sine egne veier og smisket med vokterne. Det kunne bli konflikter av sånt,
og tærte på samholdet, fellesskapet. Da
var det at det ble dannet grupper og klikker som sto lang fra hverandre,
og hadde ikke spesiell kontakt med hverandre. Hvert fall ikke så lenge
konfliktene varte. Verst
var det når vi skulle spise, da måtte vi – det hadde de bestemt –
sitte helt stille, ikke prate, bare spise pent og pyntelig. Det var
regelen, loven. - Å, her skulle vi være, i mange, mange år enda, tenkte
jeg med meg selv. Hvilken skjebne? Men
det hente vi fikk gå på tur, men da i flokk og følge. Det var nøye
organisert og planlagt. Når det var litt mye styr og mas, og veien var
farlig, så derfor ble vi bundet sammen i en lang rekke. Da var det umulig
å prøve engang på å gå andre veier enn det som var bestemt. Nei, vi måtte
holde rekka. Det var veldig nøye sånn. Utenfor
leiren var det stille og rolig som oftest, kanskje noen eldre mennesker
som kom gående forbi, prøvde å smile vennlig. Ja, nesten medlidende på
oss som var innenfor. Det hente noen snakket til oss, med det var
sjeldent, som regel smugtittet de, og hastet fort videre. Alle de andre
var ikke der ikke når vi måtte være i leiren. Ja, det hente det kom
noen kjørende med det var i forbindelse med en jobb de hadde å utføre. Vi
kunne høre trafikken fra det travle livet i sentrum, biltrafikken og
lyden av maskiner og annet som drev maskineriet i gang. Det var der de var
alle sammen, de andre, de som hadde en viss frihet. Frihet, det var vel
litt drøyt sakt. De var også tvunget til å jobbe, slite, dagen lang.
Det var bare slik det var, alle som kunne måtte det. Ja, ja, det
hente at der var noen som ikke gjorde det, men de måtte også ta følgende
av sine valg. Det var noe annet med oss, vi hadde ikke noe valg. Vi var
tvunget til å bli innestengt på leirområdet, bak gjerdene. Med unntak
av de gangene, som jeg har nevnt, gikk vi utenfor under streng bevoktning. Heldigvis
var det ikke noe form for tortur eller annen form for avstraffelse. Det
var det ikke lov til. Sånn sett var vi heldige, da. Hadde jo hørt noen
ganger de eldre, snakket om krigen, om fangeleirene, hvor mennesker ble
torturert og brent. Ja, det hente vi, oss i mellom, kunne fantasere om hva
som ville skje, om vi tøyet grensene. Hvilken straff som ville møte oss?
Det var rom i brakken, felleshuset som vi ikke visste hva var til, som vi
ikke hadde noen adgang til. Så en kunne aldri vite. Noen ble jo borte i
dagevis, uten at vi helt visste grunnen. Ja, de sa det var slik og slik,
men når de var tilbake, fikk vi ikke noe ut av den enkelte. De var tause
om det som hadde skjedd. Det var heller ikke bestandig de fortalte
sannheten. Så en kunne absolutt lure. Det
hadde også hent at noen måtte sendes med sykebil til sykehuset eller
legen. Da var det et ramaskrik, uten like, alle vokterne hylte og skrek og
var helt over seg av fortvilelse. De hysjet oss vekk, vi andre skulle
verken se eller høre. Det hadde tydeligvis skjedd noe. Ja, enkelte kunne
fortelle de forferdeligste historiene, om hva som hadde skjedd, om voktere
som hadde drevet, ja, jeg skal ikke si noe mer. Orker ikke å tenkte på
det engang. Senere
skulle vi bli overflyttet til andre leire, der var det litt friere og vi
kunne mer bestemme selv. Men det var også en del av systemet, som vi måtte
igjennom. Det var så lenge til, det skjedde at det var ikke noe å tenke
på engang. Ikke nå, nå måtte en greie seg så godt en kunne, ta en dag
av gangen. Det
var noen ganger jeg tenkte på de som hadde vært før oss, de hadde hatt
det på en helt annen måte. Jeg hadde hørt historiene deres, da lyttet
jeg med spisse ører. Da kunne en snakke om frihet, om det å kunne være
seg selv, uten å bli overvåket og kontrollert. Der kunne utvikle sin
fantasi, den fantasien, som ble fratatt oss på en så brutal og hensynsløs
måte. Det var vokterne som tenkte for oss, sa hvordan ting skulle gjøres,
ingenting var overlatt til tilfeldighetene og oss. Det
var en ny dag, jeg hadde fått i meg litt mat, frokost. Det var da jeg sa,
eller spurte: -
Du må nok det vennen min. Nyttet det å protestere, hvorfor skulle jeg ha en mor og far, det lurte jeg ofte på.
|
||||||||||||
![]() ![]() ![]() |
|||||||||||||