Av
innvandrerslekt til Troms og Finnmark
For det første så er kommer jeg
fra en ganske stor slekt, som har samiske, finske og noe russisk blod
i årene. Ja, det skal også, ifølge noen kilder, antageligvis også være
litt taterblod i årene. Da der er en Sjödin som flakket mye i Nord-Norge
og som også skal ha reist landet rundt som håndverker. Denne karen havet
etter hvert i Kvalsund kommune, og ble en av røttene til min farmor. Min
mormor var født i Litsa på Kolahalvøya i Russland. Min min morfar var
sønn av finske innvandere til bl.a. Tana kommune, og på min fars side
er det både samisk og finsk blod i årene.
Jeg kan ikke si at vi har så veldig mye, rent norsk blod ... heldigvis.
Som du sikkert har oppdaget så har jeg stor interesse for slektsgranskning.
Har drevet med det i en del år, helt på hobbybasis vel og merke. Gjennom
mine egne studier og ved hjelp av andres sine notater har jeg kommet ganske
lagt. I Finland - på min mors side snakker vi om på slutten av 1600-tallet.
Men jeg har også hjulpet andre med sine røtter, og funnet spor av både
det ene og andre. Min datters morslekt er stor. En annen slekt fulgte
jeg langt inn i Sveige som hadde havnet på Senja med tid og stunder. Har
også fulgt grener langt inn i Sogn og Fjordane, rota litt i Møre og Romsdal,
Trøndelag og Oppland og Hedemark... og sist, men ikke minst her i Stavanger
og på Finnøy, og rundt omkring i Rogaland.
Se mer om min
slekt på SLEKTENS GANG
Til
innhold
Skytte
med sterk
Vekt
Så det er en side
ved meg, jeg er jo født like oppunder jul (22. desember 1951, ca. 5 minutter
over midnatt (norsk tid) i Friarfjord, Lebesby kommune, Finnmark.
Jeg er med andre ord et grensebarn i astrologisk
forstand, helt på grensen av skytten og en grad fra steinbukken. Asedanten
har jeg i vekten, hvor også mange av planetene har funnet plass (månen,
mars, ); jeg beveger meg i det "indre jeg" og er veldig filosofisk
anlagt.
Til
innhold
Astrologi
og psykologi
Jeg har
hatt stor interesse for psykologi, fordi mennesker og deres sjelsliv har
opptatt meg veldig mye. Astrologien hadde mye av analysen i seg, noe som
også jeg finner psykologien også har mye av den samme måten å tenkte på.
Det og på en måte klassifisere ulike karaktertrekk. Det var vel akkurat
det i astrologien som fenget meg i sin tid.
Det hele begynte kanskje med at jeg alltid har
studert mennesker, sittet å lyttet til de voksne som barn, og senere i
gangske ung alder begynte å feste personlighetene til papiret. Fange opp
øyeblikket i en stek. Alltid søkt det som skjuler seg bak den masken vi
bærer, spurt meg, hvem er du?
ANALYSENS TIDSALDER
Så fra omkring jeg var nærmere 20 år begynte jeg for meg selv å
lese Freud, Jung og alle disse banebrytende psykologene. I tillegg tok
jeg for meg filosofiens historie, ble også nysgjerrig på dette med astrologi,
ikke som spådomskunst, det å se inn i framtiden. Men den analytiske metoden
en brukte fanget min interesse. Metoden lignet veldig på psykoanalysens
tenkning, kanskje det var fra astrologien de hentet sine ideer og tanker?
Slik som Jung med sine arketyper...
HVORFOR SKOLEN?
I skolen hadde jeg stor interesse for alt mulig, men fikk ikke
de beste karakterer. Min litt yngre bror, kanskje satte en demper på skolen,
da han presterte å kunne lese før jeg var ferdig med de første sidene
i ABC'en og han ikke skulle begynne på skolen før jeg var ferdig med første
klasse.
Når du ser at en som aldri har vært innenfor skoledøra leser som en voksen
mann, og selv sliter med å få bokstaver å bli til ord, få noe fornuftig
ut av det, da blir du liksom noe motlaus.
UTENFOR SKOLEPORTEN VÅKNET
INTERESSENE
Så jeg begynte for alvor å studere
etter at jeg var ferdig med skolen, da først tok jeg sikkelig fatt, og
har studert siden. Det var vel dette prestasjonsjaget, det at du skulle
bevise at du var noe. Vi pugget jo salmevers, måtte sitte igjen om vi
ikke kunne dem. Nederlaget for å mislykkes ble jo en viktig del av skolens
verden. Skolen i den tiden, på begynnelsen av seksti tallet og før den
tid, var nok preget av pugging, og atter pugging. Lærerne var jo av den
gamle skolen, den gangen våre egne foreldre og kanskje besteforeldre hadde
måtte føle spanskrøret, skammekroken og så videre.
Til
innhold
Organisasjons
arbeide
I mange år har jeg vært veldig
sterkt engasjert i organisasjons arbeide. Som leder i Vinnesbråten borettslag
hadde jeg hendene fulle. 60 leiligheter fordelt på fem, tre etasjes blokker
på Vinnes i Nedre Eiker, var jeg engasjert med fram til våren 2001.
Så hadde jeg tillitsverv i NHF Buskerud
og skriver bl.a. for medlemsbladet og også litt for Polioplukk (et landsforenings
blad for polioskadde i Buskerud og Vestfold).
Les mer om dette under
ORGANISASJONER
Til
innhold
Skriving
og tegning
Forøvrig så tegner jeg og er
bl.a. utdannet typograf og har drevet med grafisk design. I dag veksler
jeg meget mellom tegning og skriving ... drømmer om å bli forfatter ...
men det er drømmer. Synes forøvrig Web
og Webdesign er veldig morsomt ...har en del grunnleggende kurs innen
faget.
Til
innhold
Hollywood
stjerne
i slekta
Har i mange år
drevet med slektsgransking og har funnet mye om mine røtter ...har du
forresten hørt om Renee
Zellweger hun er firmenning til mine barn, og gjør det veldig
bra i Hollywood.
Den filmen
hun ble kjent for var da hun spilte sammen med Tom Cruise i filmen "Jerry
Maguire" (1996), en annen film er "I
en annen verden" (The
Whole Wide World) 1996, hvor hun spiller sammen med Vincent D'Onofrio,
en vakker film. Begge filmene går på TV 1000 og Cinema i Desember.
Hennes siste film er komedien "Me, Mysellf and Irene" hvor hun
har ikke andre enn Jim Carrey som motspiller.
En annen film er "One
True Thing" hvor Renee spiller datteren til Kate (Meryl
Streep), for denne filmen ble Meryl Streep til Oskar. Filmen er kommet
på video og bør sees ...
Hennes siste film er "Down
with Love her
spiller hun sammen med Ewan McGregor, men hennes siste store film er nok
"Chicago"
hvor hun spiller sammen med Catherine Zeta-Jones og Richard Gere. Her
ble jo Renee nominert til Oskar for sin rolle i Chicago.
Nå venter er jo på at Renee skal komme
med en ny utgave av "Bridget
Jones's Diary "(Birget Jones's dagbok).
I en annen film som Renee var med i var
Nurse
Betty, her er et slideshow med Renee
Zellweger.
Mora kommer opprinnelig fra Rustefjelbma
i Tana og er min tremenning. Dette er min mors slekt Hildonen, så nå vet
du det.
Les mer om Renee Zellweger
på mine sider om henne:
Til
innhold
Karikatur
og portretter
ja det er både spennende
og morsomt, men ikke minst lærerikt å studere slekta. Det er så mye lokal
historie du finner. Om jeg i perioder har brukt mye tid på denne delen
av mine interesser så er nok tegningen som har opp gjennom årene fått
størst plass.
Jeg og bror min (Wilfred) gjorde
nesten ikke annet enn å tegne da vi var små. Hver kant av avisa ble fyldt
med dramatiske historier fra vår side. Den gangen hadde avisene brede,
hvite marger. Det var ikke bare å be om tegneblokk, den gangen.
Da vi flyttet sørover i 1965 (til Telemark) begynte jeg i 7. klasse å
tegne portretter. Da hovedsaklig etter små foto (klassebilder). Med årene
utviklet det seg; en morsom ting jeg likte å gjøre var å tegne mennesker
jeg så ute. Studere dem i øyenkroken for så å fange dem på papiret, som
skisser, små portretter eller karikaturer ...
Med årenes løp har det blitt mange slike enkelt tegninger, mer eller mindre
tilfeldige mennesker jeg har møtt, men for flere av dem et minne for livet.
Noe overraskende ble de eier av et liten tegning av seg selv. Mange har
jeg møtt mange år etterpå som takker igjen for tegningen de kanskje fikk
for ti ... femten år siden... morsomt og gledelig!
Til
innhold
Tegninger
og musikk
både jeg og Wilfred har vel fått
en del av interessen for tegning fra vår far, en annen side han hadde
var at han var en dyktig sanger; jeg håpet at jeg skulle tilegne meg de
egenskapene også, men det ble med tanken. Da læreren ba meg om å
dempe meg der jeg sto bakerst i klassekortet å øvde på julesangene til
den store juletrefesten i sjette klasse, var håpet betraktelig redusert.
Vel, det er ting i livet en må legge bak seg å være glad for de evner
vi har.
Likevel en drøm er en drøm, å derfor
fascinerer det meg og jeg blir grepet av en indre spenning å se musikere
på scenen. Derfor har det vel også bidratt til at jeg har hatt som hobby
å lage små karikaturer eller portretter av artister jeg har sett og hørt.
Mange er det blitt opp gjennom årene. Inspirert av deres innsats på scenen
- og mine egne drømmer - har jeg festet dem til små papir ark; Kai Kiil
og Banana Airlance, Jørn Hoel (f. 27. juli 1957), Vidar Busk, Steinar
Albrigtsen (f. 4. jan. 1957), Tore Hansen, Teddy Nelson,
Terje Tysland,
Ottar "Big Hand" Johansen, Lillian Askeland og Bjøro
Haaland ( f. 6. okt. 1943). Har også prøvd å få til en tegning av Kirsti
Sparboe ( f. 7. des. 1946) da hun spilte som Ole Brum i Nord-Norge, men
var mindre fornøyd med det resultatet, kanskje som en trøst bydde hun
meg opp til dans ... Mange år tilbake Øystein Sunde (f. 24. jan. 1947),
Finn (Bjørn) Kalvik (f. 30. april 1947) Stein Ingebriksen (f. 23.
aug. 1945) Dag Spantell, January og mange, mange andre bandmedlemmer og
enkelt artister både norske og utenlandske. Den siste er Roy
Rogers fra USA som spilte på Blues festivalen i Stjørdal i
sommer. En spesiell blues, anbefales!
Ja, fler er kommet til listen etter at jeg skrev dette, så jeg kan nevne
navn som Ole Paus,
Maria Solheim, Arne Mannsåker, gutta i gruppa
Kaizers Orchestra, musikerne i
Johns Quijote,
J. C.
Andersen fra USA, med fra Rogaland og en rekke andre trubadurer
og musikere jeg har vært å hørt de siste årene.
Ikke alle skissene og karikaturene, eller skal vi kalle det raske portretter
har vært like vellykket med ofte skapt en hyggelig stemning mellom artist
og publikum, som takk for deres konserter og at de har gledet så
mange med sin musikk.
Til
innhold
Mange er også blitt
fanget opp på kurs og konferanser, enkelt personer som har blitt overrasket
med en morsom strek ...bestandig er det like morsomt å overraske sine
omgivelser med en strek.
Så
er det noen som husker at de ble tegnet av meg på et utested eller
lignende, så kontakt meg:
mailadressen min ,det kan hende
det var i 67 på Stathelle, Skien eller Porsgrunn; eller i Porsanger, Tana
eller Vardø i 69; på Høvik - Oslo i 70-72, eller på Madla eller i Bergen,
Aalesund, Molde, Tromsø, Kiel, Oslo 72; mellom Oslo - Tana 73, eller i
Vadsø samme år da jeg tegnet for Finnmarken i Vadsø. Porsanger - Mehamn
-Kjøllefjord - Hammerfest - Honningsvåg fram til høsten og vinteren 75.
Eller i Grenland, for ikke å snakke om Oslo og Bergen fram til sommeren
78. Finnmark 78 og Karasjok - Finland 79, igjen Karasjok med noen turer
landet rundt på kurs og møter; lengere periode i Fredrikstad og Oslo.
Turer til Helsinki og Stockholm ...
For nå å være her i Solbergelva ... en liten tur innimellom ... åtte hotell
turer i høst for meg og Inger Marie.
Til
innhold
Terje Tysland sa til meg at han
hadde alltid ønsket å kunne tegne og jeg innrømmet at jeg hadde ønsket
å være scene artist, slik min far ... det nærmeste jeg er kommet det er
at jeg har skrevet en god del revytekster og sangtekster til revyer og
også spilt en del revy ... ellers så liker jeg veldig godt å stå på scenen
å holde innlegg eller en tale ...
... kan jo være en familiær svakhet.
Til
innhold
Min
yrkeskarriere
har nok som du sikkert forstår
kretset rundt den kreative siden. Dette er nok en svakhet eller styrke
som vi alle søsken har. Noe som har gitt vår mor en del gråe hår. Det
tok mange år før jeg fikk en yrkesmessig utdannelse - da som typograf,
har da fram til 1992 jobbet bl. a. i det samiske forlaget Davvi
Girji o.s. (o. s. står for as på samisk). Logoen med den røde
oppslåtte boka og navnetrekket på forlaget har jeg laget. Tidligere het
forlaget Davvi Media.
Før jeg kom inn i forlaget jobbet jeg
i forlaget Nordkalotten, som bl.a. utgav en avis på norsk, samisk og finsk.
Jeg begynte i den grafiske bransjen i den grafiske avdelingen på Karasjok
Produkter i januar 1980. Jobbet mye med den samisk språklige avisa Sámi
Áigi, som jeg også tegnet for i flere år. Laget mange tegninger under
Altaaksjonen. Hadde også gående en tegneserie i avisa, som ble oversatt
til samisk.
I den grafiske avdelingen jobbet jeg etter
hvert som typograf og som faktor for den grafiske avdelingen. Vi produserte
mye for Samisk
Utdanningsråd - spesielt lærebøker o. l., men også andre bøker
som bl. a. Loppa bygdebok. I tillegg til den rent grafiske produksjonen,
illustrerte jeg en god del, laget logoer og annet reklamemateriell for
trykkeriet og andre kunder.
Allerede i 1973 begynte jeg som avistegner, da for avisa Finnmarken
i Vadsø. Men utover å tegne begynte jeg å skrive en del for avisa. Jeg
tok initiativet til å starte vise- og lyrikk klubb i Vadsø. I samarbeide
med Reidar "Kunst" Olsen - som jobbet da som journalist i avisa
- fikk vi startet klubben. Laget en større reportasje fra Landbruksskolen
i Bonakas i Tana. Bjørn Hildonen som i dag er redaktør i avisa var den
gangen journalist, jeg overnattet ofte hjemme hos foreldrene hans, da
jeg var i Vadsø å leverte tegninger mv. Vi var jo i slekt. Sommeren 1973
dro jeg videre til Porsanger og Olderfjord.
Til
innhold
Jeg
som avistegner
det var altså i 73 at jeg begynte
som avistegner, som nevnt først i avisa Finnmarken i Vadsø. Senere ble
det en del tegninger i Finnmark Dagblad (Hammerfest) og Finnmarkposten
(Honningsvåg). Da jeg igjen var sørpå rundt 75-76 begynte jeg å tegne
for avisa Varden i Skien. Så ble det Nye Bergen i Bergen (en avis som
var en motsetning til byens største aviser). Da jeg igjen i 87-88 var
tilbake i Porsanger i Finnmark, ble det ny kontakt med Finnmark Dagblad
og senere i 1980 begynte jeg å tegne for den samisk språklige avisa Sámi
Áigi i
Karasjok. Det
ble mye Alta tegninger og fra Stortinget, hele Alta saken ble kommentert
gjennom mine tegninger.
Mange av mine tegninger i
denne perioden ble spredt verden over i forbindelse med urbefolkningskonferanser
og så videre ...
Jeg hadde også gående en tegneserie i
samme avis, om gutten Anti og hans bedrifter ... en tegneserie som ble
ganske populær landet over, blant de som leste avisa.
Da jeg flyttet hit ned til Nedre Eiker i 1994 begynte jeg - etter
noen år - å tegne for Drammens Tidende - Buskerud Blad.
Det var ganske kort om min karriere som avistegner. Jeg er aldri blitt
rik på denne delen av min karriere, men du verden så morsomt det har vært.
Til
innhold
Organisasjoner
har vært en del
av mitt liv og virke. Som mange barn var også jeg opptatt av klubbarbeide,
det hente også at vi startet klubber og lignende. Jeg husker Norsk Ukeblad
hadde Per & Kari klubben, som gav ideer til slikt, for ikke å snakke
om Hakkespett klubben til Ole, Dole og Doffen. Hjemme hos oss begynte
min far å kjøpe Donald allerede i 1951, et blad som har fulgt meg helt
opp til voksen alder.
Til
innhold
Speideren
Det første virkelige engasjementet innen organisasjons
arbeide begynte 1965-66 da jeg og Wilfred ble med i speideren på Stathelle.
Enda i dag finnes det spor etter oss og den aktiviteten vi bidro med.
Det var i Rev patruljen at det skjedde ting, vi hadde mange turer ut i
skog og mark. Allerede i januar - mars begynte vi med overnattingsturer.
Jeg og bror min (Wilfred) tok initiativet til mange slike utflukter. Noe
som bidro til at mange andre på vår alder i speideren fulgte opp.
Noe vi også fikk startet var et lite blad,
som vi produserte på stensil ark. Det var vel der min interesse for blad
og avis produksjon startet? Jeg og broren min hadde også flere turer alene.
Da vi skulle dra på
Speiderlandsleiren i (67 - 68 ?), fant
jeg på den ville ideen at vi skulle gå til Lillehammer hvor leiren skulle
være. Jeg veddet en flaske cola på at vi skulle greie det. Wilfred var
vel ikke den ivrigste for ideen, men han ble med ... Vi gikk fra Stathelle,
over brua til Brevik, opp til Skien og videre til Siljan, derfra over
til Steinsholt og videre til Hvittingsfoss. Gikk langs Eikeren til Vestfossen
og Hokksund, passerte Hokksund og fortsatte mot Åmot ... Her lå vi på
en låve, like utenfor Hokksund, neste morgen ble Wilfred syk og kastet
opp ... Etter en telefon hjem, måtte jeg motvillig se at vi måtte vende
nesen hjemover. Vår mor tillot ikke at jeg fortsatte alene, til min store
skuffelse.
Likevel turen hadde vært fantastisk,
med mange rike opplevelser. Samtidig med at vi gikk, gikk en voksen nordmann
i Tyskland, hvor reiseradioen daglig sendte reportasjer fra. Vi to som
var mellom 14 - 16 år, ble ikke lagt merke til, enda vi hadde like lange
dags marsjer som han i Tyskland hadde.
Det var da min ide om å gå til fots langs hele Norge ble unnfanget, en
tur jeg enda har til gode, men som jeg vel har slått fra meg.
En
liten historie fra denne turen:
Jeg og broen min ble overrasket (om jeg husker
riktig, dagen etter at vi overnattet i Hvittingfoss, eller var det dagen
før) av et skikkelig regnskyll, det høljet ned, og vi hadde ikke det aller
beste regnutstyret. Vi fant ut at vi skulle søke ly på den nærmeste gården,
til det verste hadde gitt seg. Det hadde allerede begynt å tordne og lyne,
da vi så en stor gård oppe i bakken, et godt stykke fra veien. Vi gikk
oppover mot gården. Da vi sto på trappa, banket vi på og ble ønsket inn
av gubben i huset. Som tok vennlig i mot oss og trakterte oss med kaffe,
som vi takket ja til. Vi ble sittende å prate med den hyggelige bonden,
til tordenværet hadde gitt seg.
Plutselig
mens vi satt der å pratet, begynte det å rasle i kjøkkenbenken, men bonden
sa at vi måtte ikke bli redde.
Døra på benken gikk opp, rett ved siden av utsalgsvasken, stakk et noe
skremt hode ut. "Det er bare kjerringa mi, " sa bonden, "hun
gjemmer seg i kjøkkenbenken når det blir et slikt tordenvær som dette,
skjønner dere."
En
slik opplevelse er av de sjeldne, og jeg kan ikke huske å ha opplevd
noe lignende senere.
Til
toppen
17. mai komité og revy
En av de ansvarsfulle oppgavene jeg ble tildelt
var å sitte i Stathelles 17. mai komité, da som representant for speiderne.
Det ble en del år i den sammenhengen. Da jeg i 69 dro nordover og bodde
i Smørfjord - Olderfjord, ble jeg med i Leikarringen til KOS (Kistrand
- Olderfjord - Smørfjord). Her lærte jeg etter hvert en del folkedanser.
Til 17. mai skulle vi opptre, også jeg. Det gikk sånn noenlunde, om så
det var en venninne av min mor som jeg danset med.
I 73-75 var jeg tilbake i Olderfjord og da ble jeg med i KOS, men da satset
jeg på revy, skrev sanger og sketsjer mv., instruerte, og deltok selv
med egne numre. I 78 var jeg igjen i Olderfjord og deltok på revy
og på midten av 80-tallet ble det revy i Karasjok. Her bidro jeg med en
rekke tekster mv., en revy som jeg selv ikke fikk anledning å delta på,
p.g.a. at jeg gikk et kurs i Fredriksstad.
Til
toppen
Politikk
og fagbevelgelse
På midten av 70-tallet i Porsanger ble jeg involvert
i politisk arbeide, da som sekretær i Ytre-Porsanger AP, det ble en rekke
møter - representantskaps møter - i Lakselv i tillegg til styremøter lokalt.
Jeg var også engang med på AP's kvinnekonferanse i Lakselv. Jeg som var
ny fikk mye ros og ble nevnt spesielt i takketalen ved avslutningen av
møtet. Vel, jeg dro senere fra Porsanger igjen og la politikken bak med.
Ikke før i Karasjok ble jeg med igjen,
da i regi av SV, som jeg følte meg mer hjemme i. Ved siste runde satt
jeg i flere utvalg og råd (bl.a. i Helse- og sosial).
Siden 1980 ble jeg også engasjert
i fagforeningsarbeide, da som sekretær, klubbleder og avdelingsleder.
Arbeidsmiljø satte jeg høyt, og var leder for utvalget med mange store
oppgaver.
Til
toppen
Norges Handikapforbund
Med bakgrunn i fagbevegelse og annet politisk
arbeide ble jeg også forespurt om å bli sekretær i lokallaget av NHF i
Karasjok. Etter en tid sa jeg ja til vervet, etter kort tid satt jeg i
fylkesstyret, ble fylkesleder og landsstyre medlem, i tillegg til at jeg
satt som lokallagsleder. Fram til årsskiftet 93-94 var jeg engasjert i
NHFs arbeide i Finnmark.
Til
toppen
Redaktør
og bladproduksjon
Da jeg kom til Nedre Eiker i Buskerud (januar
94) ble jeg tillitsvalgt redaktør i medlemsbladet til NHF Buskerud, dette
drev jeg med ut året 96. Jeg hadde mange oppgaver, laget reportasjer og
artikler, redigerte bladet og utformet bladets design.
I dag skriver jeg for bladet, bl.a. med egen fast spalte, i tillegg til
en rekke reportasjer og artikler. Fungerte det siste året (1999) som vikarierende
redaktør for et likte hefte for Polioforeningene i Buskerud og Vestfold.
Ellers så skriver jeg en del artikler
og kommentarer på Internett, på diverse steder hvor slik debatt foregår
(Dagbladet, VG o.a.), i tillegg har jeg hatt en del leserinnlegg i forskjellige
aviser og rene artikler. Mye av det stoffet jeg har laget for medlemsbladet
i NHF Buskerud blir benyttet av andre fylkesblad.
6.august
2000
Vel, igjen er jeg tilbake som redaktør av NHF
Buskeruds medlemsblad, fra og med nummer 3 år 2000, sitter jeg som redaktør.
Holder på å forberede bladet og dets innhold. Det føles godt å være tilbake
igjen. Samtidig som jeg jobber aktivt for at NHF Buskerud skal få sine
egne web sider, noe som antakeligvis blir en realitet i løpet av høsten
og vinteren 2000.
Ellers så jobber jeg med illustrasjoner
til NHF skolens nye trinn I. Et helt nytt opplegg fra NHFs side, som virker
veldig lovende og tidsaktuelt. Jeg vil si at den er mye bedre enn den
tidligere utgaven, som er brukt nå i flere år. Vi regner med at den kommer
ut i løpet av høsten 2000.
Til
toppen
Du
er fortsatt deg
På slutten av nittitallet
og begynnelsen av 2000 fikk jeg et illustrasjonsoppdrag fra Landsforeningen
for ryggmargskadde i Norges Handikapforbund. De skulle gi ut en ny utgave
av boka "Du er fortsatt deg". Her finner du link til boka på
i PDF-format.
med hverandre. Vi fant tonen og hadde begge, stort
engasjement hva gjaldt funksjonshemmede og deres hverdag. Jeg via utallige
tillitsverv i Norges Handikapforbund og han gjennom sitt arbeide i bl.a.
PROFF i Sandefjord.
Så etter et møte på Grønland i Oslo ble vi enige
at jeg skulle begynne i Proff og da i hovedsak med Funkisfestivalen som
Proff arrangerte hvert år. Det ble et par dages jobb i Proff, og det ballet
seg mer på seg. Dette gjorde at jeg flyttet fra Nedre Eiker i Buskerud
til Sandefjord i juni-juli 2001.
PROFF OG FUNKISTIMEN
Det ble stor Funksisfestival på Rådhusplassen i Oslo denne sommeren. En
festival for funksjonshemmede, innvandrere, muslimer, krisne, jøder, Frelsesarmeen,
ulike organisasjoner, bedrifter, norske og utenlandske artister, stortingspolitikere,
statsråder, ordførere, utstilling fra Hadamar i Tyskland, om utryddelsen
av godt og vel 200 000 ulike funksjonshemmede i Hitler Tyskland.
I forbindelse med PROFF i Sandefjord hadde de et
nært samarbeide med Radio Thorshammer i Sandefjord. Hver fredag hadde
Proff en times sending de kalte "Funkistimen", denne deltok
jeg på og overtok redaktøransvaret for disse sendingene, utover høsten
2001.
RADIO THORSHAMMER
Jeg traff en hyggelig gjeng i radioen av frivillige
og ansatte medarbeidere. Radio Thorshammer var en god gammel nærradio,
som hadde drevet i mange, mange år. Etter kort tid fikk jeg mulighet til
andre oppgaver i radioen, og hadde bl.a. en dag i uka en formiddagssendig,
som het Sandefjord magasinet. Så jeg kom opp i tre times sending i uka
på radioen. I tillegg til alle andre programmer jeg deltok i eller på
tok meg, etter behov og tid.
MANGE SPENNENDE OPPGAVER FOR
PROFF
Jeg jobbet jo for Proff med bl.a. markedsføring
av bedriften og forberedelser av konferanser og lignende i nært samarbeide
med prosjektledere o.l. Hadde også ansvar for nettsidene til bedriften
og var sommeren 2002 med på en tur med funksjonshemmede barn til Ebeltoft
i Danmark. Et ferie sted hvor Proff hadde hytter mv. de leide for formålet.
Proff arrangerte ferieturer til Thailand, Tyskland, Polen, Spania, Danmark
med mer, for funksjonshemmede barn og voksne.
PROMENADEKAFEEN, VISEVERSA
OG ARTISTER...
Et av byens kafeer jeg ofte besøkte var Promenade
kafeen som lå rett ved kontorene til Proff. Et gammelt herlig hus jeg
elsket og som mange med meg gjorde. Ikke minst utallige artister fra inn-
og utland. Her kom jeg i god kontakt med de som drev stedet og vi hadde
nært samarbeide på en rekke områder. Bl.a. i forbindelse med presentasjoen
av VisaVersa festivalen 2002. Jeg gjorde flere opptak med artister
bl.a. Maria Solheim og Thomas Dypedal på radioen. I tillegg til lokale
artister som jeg presenterte på Radio Thorshammer.
Hadde også gleden av å lage et program fra en flerkulturell aften i Sandefjord.
BIG BROTHER OG MIKKI
En morsom sak jeg kom borti var da jeg fikk
i oppdrag å lage CD coveret til utgivelsen av en cd med joiken til Mikki
fra BigBrother serien på TV-Norge. En bekjent av meg fra Karasjok som
var flyttet til Sandefjord tok kontakt med meg og spurte om jeg ville
lage CD coveret for denne utgivelsen.
Mikki samarbeidet med en del musikere opprinnelig fra Karasjok og de laget
i samarbeide en cd med Mikkis joik, overskuddet av cd'en gikk til gatebarn
i Brasil.
TIL STAVANGER
Sommeren og høsten 2002 hadde jeg fått en del kontakter
i Stavanger, etter å ha deltatt på en diskusjonsside på nettet. Hadde
jo drevet på Internett siden rundt 95/96 og var aktiv debattant i ulike
fora. Internett hadde jo fått meg til Sandefjord. Radio Thorshammer ble
kjøpt opp av kapitalkrefter som drev radio i også i Tønsberg. Fra å være
lokalradio ble Radio Thoshammer en ungdomsradio, slik mange nærradiostasjoner
har blitt.
September/oktober 2002 flyttet jeg etter
mellomlanding på Stathelle, hvor min mor bor, til Stavanger.
FRA THORSHAMMER TIL SCANDINAVIAN
SATELLITE RADIO
På vår/førsommeren 2003 kom jeg tilfeldig
over sidene til Scandinavian Satellite Radio, http://www.scansat.no
og jeg tok kontakt med Arnt siden
de søkte etter medarbeidere. Når han hørte hvilken radio jeg hadde jobbet
i var ikke veien lang til at vi inngikk et samarbeide. Vi avtalte at jeg
skulle begynne høsten 2003, etter ferien.
Så igjen var det Internett som bidro til at jeg
fikk meg nye oppgaver i livet. Jeg begynte så
smått i en ny radio i august/september 2003, først
meg formiddagssendinger og senere med kvelds/og nattesendinger.
SPENNENDE OMRÅDE
Radio har blitt min nye gren innen media. Jeg har
alltid hatt lyst til å drive i den bransjen, men trodd at en måtte ha
masse skole og utdannelse.
Vel, jeg er jo selvlært i det meste jeg har drevet på med, bortsett at
jeg har utdannelse innen typografi og litt innen Web-design, når det gjelder
journalistikk, avis, tidsskrift og radio så er utdannelsen på papiret
ikke stor. Bortsett fra at jeg har, som i mange andre området tilegnet
meg en del faglitteratur på området. Gjennom selvstudier prøvd å få kunnskaper
om det jeg driver på med.
Debatt
en del av mitt liv
Jeg er svak for å bli
lett engasjert i debatter. Det er vel også derfor mitt engasjement i organisasjoner
har vært så sterkt. Begynner folk å diskutere så rives jeg lett med.,
da er det at jeg begynner å snakke. Ellers kan jeg være bare som en beskjeden
lytter til folks hverdagslige samtaler om vær og vind.
AV VALERIUS 29. NOV. 2003
Det har vel også gjort at Internett og deres debattsider
har blitt min arena. Før Internett kom skrev jeg en del i aviser. Ja,
media har for meg vært en viktig del av mitt liv. Jeg har brukt den som
virkemiddel, for å fremme det som jeg har vært engasjert i.
DEN STILLE KAREN
Som barn og opptil jeg var rundt tyve år
var jeg nok ganske stille og rolig kar, jeg sa kanskje ikke så mye,
men lyttet, fulgte med. Jeg var ikke den som spurte så mye i skoletimene,
men hvis det var noe jeg ville fortelle, da sto jeg fram. Var jeg trygg
så kunne jeg prate og fortelle. Fantasien var heller ikke helt borte vekk,
levde i min egen verden og hadde mine underlige fantasier om det ene og
det andre. Gikk ofte å tenkte og grublet.
DEN ENSOMME
ULV
I leken kunne jeg rømme unna de andre, søke ut i ensomheten og likte å
være den mystiske, fremmede som ingen egentlig kjente. "Den ensomme
ulv", han som dukket opp som en ånd av en eske for så å forsvinne
like fort.
Vi lekte jo mye indianer og cowboy som barn og det var i denne sammenhengen
at jeg var den mystiske, ensomme ulven. Til stor undring og irritasjon
for de andre var jeg aldri der som forventet. Slik fortsatte det i ungdomsårene
også.
VENTET PÅ Å TA ORDET
Det var nok en måte å få oppmerksomhet på, dette å alltid være den mystiske,
den som forsvant men alle hadde på sin tunge. Det var ikke bestandig like
lett å komme til ordet, når samtalene gikk som hetest, høflig som jeg
ofte
var. Ventet til det liksom til de andre
var ferdige, på det rette øyeblikket. Men når jeg fikk ordet, så hadde
de andre som regel pratet ferdig.
KOMME I POSISJON
Vel, hvordan skulle du nå fram, få sagt det du ville, uten å være uhøflig,
uten å virke påtrengende? Jo, en måte var å komme i en slik posisjon at
du kunne ta styringen. Jeg valgte å påta meg oppgaver, gå inn i styrer,
først som styremedlem, så som sekretær og leder. Her fikk jeg mulighet
til å si noe uten å avbrutt. Jeg kunne styre debatten, ikke innholdet
med, hvem som skulle kunne prate når!
SKRIVING SOM EN UTTRYKKSFORM
Et annet alternativ var jo å skrive i stedet for
å snakke, da fikk du fram akkurat det du selv ønsket, uten avbrytelser,
uten innvendinger. Så jeg har brukt denne måten å uttrykke meg på i utallige
år. Til tross for at mine kunnskaper i grammatikk er ganske sparsomme,
for å si på et lavmål. Men det skrevne ord har jeg hatt stor sans for,
helt fra skoledagene.
Mange reagerer på at jeg skriver langt og mye, men i forhold til de gode,
gamle forfatterne, og får tabloid pressens inntog i Norge var jo artikler
i aviser osv. ikke på to linjer som i dag. Jeg ser jo novellen i dag begrenser
seg til to sider i motsetning til en del av de gamle novellene kunne ligge
på et nivå med en vanlig roman i dag i størrelse.
Skal en skrive, så skal en skrive, ikke tegne ned små notater. Du skal
elske å skrive og også å lese, du skal ha stor kjærlighet til denne uttrykksformen.
Ja, det skal du ha i alt du gjør, stor kjærlighet til ditt arbeide.
DEBATT OG SAMFUNNSENGASJEMENT
Så jeg kombinerer talen, det skrevne ord og min evne som tegner til å
uttrykke meg i samfunnsdebatten. Jeg er av den oppfatning at vi alle bør
og er forpliktet til å vise engasjement på ulike måter. Være opptatt av
det samfunnet vi lever i. Enten via debatt, samtaler, ulike engasjementer
innen organisasjoner eller andre fora.
Vi kan bruke de kanaler vi har, og det kan skje
i vår egen krets, familien eller på arbeidsplassen. Vi markedsfører våre
tanker og ideer, våre meninger og oppfatninger i omgang med andre mennesker.
Vi formidler dette i kommunikasjon med våre medmennesker. I denne sammenhengen
skal vi være bevisste på det vi gjør.
Mange sier at ja, men jeg står jo alene, jeg kan
ikke gjøre så mye, bidra med noe. Men tengt på alle de, enkeltpersoner
i samfunnet, som i egenskap av seg selv, alene, er blitt store formidlere
av samfunnets holdninger og meninger. Det er de vi hører på, de blir brukt,
de er alle enkelt individer. Ja, med en posisjon som gjør det mulig. I
den store sammenhengen.
Men du du har også en slik posisjon i den omgangskrets,
du er midtpunktet i ditt liv, og har ut fra den posisjonen en mulighet!
Tenk om alle de som har oppnådd noe, som er blitt
store personligheter, innehatt roller og posisjoner skulle være så negative,
så pessimistiske, da hadde de aldri nådd sine mål. Ja, noen av dem kom
dit ved kanskje tilfeldigheter.
INTERNETT GIR NYE MULIGHETER
I de årene jeg har vært aktiv på Internett, siden rundt 95/96 har jeg
sett en voksende deltakelse fra alle samfunnslag når det gjelder å debattere.
Du finner tusenvis av muligheter, ja til å formidle dine kunnskaper og
erfaringer, til å gi uttrykk for dine meninger.
Det at mange gis mulighet til å ha sine egne hjemmesider,
til å delta på debattsider, drive med chat og så videre. Møte utallige
mennesker, diskutere privat eller i åpne eller delvis lukkede fora, har
gitt ordet uanede dimensjoner og muligheter. Ja, du kan kombinere
det med det skrevne ord, bilder og lyd.
Du kan ha kontakt med hele verden om du vil og
språklig sett har muligheter til det. Dessverre så er mine språklige kunnskaper
noe begrenset i så måte, så jeg holder meg stort sett til det norske språk.
Selv om jeg muntlig greier meg sånn noenlunde på engelsk og finsk, og
forstår en del samisk.
STOR GLEDE AV Å DELTA
Jeg har stor glede av å delta på denne måten i ulike fora, de siste årene
har sol-diskuter
vært min arena når det gjelder debatt.
Det begynte med en side for familie og barn som
fikk navnet oppvekst
og oppdragelse ,her begynte jeg å diskutere høsten 2001, og
så var jeg en tur innom 45+
og kombinerte det med Skravletavla
som jeg er innom av og til, når tiden strekker til. Jeg har truffet mange
veldig hyggelige mennesker her på nevnte sider, men også vært i harde
debatter, men stort sett er det hyggelig sted. Mange er blitt mine gode
venner også delvis privat på ulike måter.
ÅPENHET OG TILLIT
Jeg har alltid, så langt jeg kan huske gått
under mitt eget navn Valerius eller brukt fullt navn i slike debatter.
Jeg er av den oppfatning at skal du delta i samfunnsdebatten så skal du
i utgangspunktet ikke dekke deg bak anonymitet. Men det finnes unntak,
når det gjelder rent personlige ting. Men i en vanlig debatt eller diskusjon
som har med samfunnet å gjøre så skulle det ikke være noe til hinder å
stå åpent fram med dine meninger. Det tror jeg skaper tillit og respekt.
Den samme praksis har jeg også hatt når det gjaldt
leserinnlegg og lignende i aviser mv.
NETTETS PROBLEMER
Men Internett er jo et ofte et langt mer
åpen kanal og mange føler behov for å beskytte sitt privat liv og seg
selv. Kjenner flere som har fått ubehagelige opplevelser som følge av
at de er blitt trakassert eller blitt gjenkjent eller på ulike måter blitt
oppsporet privat, til tross for stor grad av anonymitet. Trakassering
er heller ikke uvanlig eller mobbing av enkelte deltakere.
Mange i sin anonymitet blir fristet til å gå noe lengre i sin oppførsel
og tøyer grensene for normal høflighet og omgangsformer, som kan både
provosere og dirkete virke sårende. De har ikke lært nettetikk og ikke
bestandig tenker over at det er et menneske du kommuniserer med.
Men stort sett går det bra og det er hyggelig å bli kjent med mennesker,
og ikke minst formidle mye av ens egne tanker, meninger og ideer.
Bildet du skaper
Det er jo påfallende hvordan
vi lett danner oss et bilde av hverandre, på ulike måter skapes det fort
et inntrykk av mennesker vi møter, ofte på erfaringer av tidligere inntrykk
eller oppfatninger. Ganske tidlig lar vi oss påvirke av de som omgir oss,
ikke minst våre foreldre og våre aller næreste. Her dannes grunnlaget
for de oppfatninger vi senere i livet bruker for å forstå og tolke andre
på.
AV VALERIUS 12. DES. 2003
Vi lager våre bilder, vi erfarer i samvær med andre
å forstå hverandre på, vi reagerer ut fra det erfaringer vi gjør på godt
og vondt. Negative opplevelser danner også de negative bildene og oppfatningen
av de vi gjør oss. Vi kan ofte se karakter trekk som er dannet ut fra
den familien som vi kommer i fra. Disse som enhet skaper de holdninger
vi senere i livet preges av. De danner i oss grunnlaget for våre oppfatninger,
samholdet, kommunikasjonen og erfaringene derfra gir våre egne bilder
og oppfatninger om andre mennesker og alt det vi måtte møte på vår vei.
Hvor viktig blir ikke da denne grunnsteinen i vårt liv?
MOR OG FAR, SØSKEN...
det er de som i utgangspunktet skaper det
hjemmet vi vokser opp i. Slik var det hvert fall på min tid, i tillegg
kom den øvrige familien, mine besteforeldre, som jeg bodde mye hos som
barn. Onkler og tanter og ellers de som på ulike måter var i min oppvekst.
Slik var det sikkert med deg også, du hadde din familie, liten eller stor.
Du lyttet og lærte, så og oppfattet, fikk lagt grunnlaget for mye av det
du preges av i dag.
Mange av rutinene som preget hjemmet ditt førte du videre til din egen
familie, mattradisjonene, høytidene, samholdet, kommunikasjonen og så
videre. Selv din engen væremåte tok farge av dette. Relasjonene til hverandre,
dannet grunnlaget for din måte å omgåes andre på. De voksnes holdninger
til omgivelsene, oppfatningene deres og ikke minst diskusjonen i hjemmet,
det som opptok dem, dette lyttet du til og det ble liksom din verden i
miniatyr.
I min oppvekst var mye av dette som preget min hverdag, i tillegg kom
kontakten med andre barn og lokalmiljøet, menneskene utenfor hjemmet og
så videre. Senere skolen.
DAGENS SITUASJON
Ser vi på dagens situasjon, så har den fått
inn i stor grad nye elementer som danner grunnlaget for ditt verdensblide,
dagens barns erfaringer. Veldig mange barn kommer i kontakt med et helt
annet sosialt nettverk enn hva var tilfelle i min oppvekst. Det er ikke
bare mor og far og søsken som blir de næreste. Nei, for mange barn vil
de møte omsorgspersoner som ikke tilhører familien, det kan være dagmamma,
en barnehage. Dette blir i stor grad en vesentlig del av barnets første
leveår.
Tidlig så vil barnet møte det jeg i min tid møtte
da jeg skulle begynne på skolen, et stort og viktig sosialt miljø utenfor
hjemmet. I tillegg opplever barn i dag ofte langt flere skiftninger på
grunn av samlivsbrudd, nye familiekonstellasjoner, brudd med tidligere
familie og så videre. Personer kommer inn i bildet som bryter opp det
trygge mønsteret, en ny far, ny mor, nye søsken. Besteforeldre, tanter
og onkler, nytt barnehagepersonale, ny bolig og så videre. Det blir få
faste holdepunkter, selv hjemmet preges av denne skiftningen.
MYE FLYTTING
Min oppvekst ble preget av veldig mye flytting,
men samtidig så var mor og far der, vi var et trykt fellesskap om så skiftningen
av nye miljøer skjedde ganske ofte. Jeg vet ikke, det kunne oppleves spennende
og jeg ser ikke tilbake på den tiden som at det skulle være noe negativt
i det. Faktisk så tror jeg at denne variasjonen lærte meg noe, om det
å kunne raskt omstille meg. Jeg fikk tidlig erfare å forholde meg til
nye nytt, noe fremmed.
Det er klart at det har preget meg, som person. Jeg ser jo at mange med
mer rotfestet oppvekst har en fastere grunn
og forholde seg til. De har sine barndomsvenner inntakt, skolen, de lokale
forholdene, omgangen med andre barn som voksne, er preget av en stabilitet.
De har en rot i sine røtter. Noe de kan forholde seg til.
Jeg har jo det også, men den knytter seg til veldig
mange plasser, den er ikke knyttet til et sted, et hjem og en plass, by
eller bygd. Men til flere steder. Omskiftingen i å stadig forholde seg
til nye mennesker, omgangskrets, den gangen lekekamerater, klasse kamerater
og så videre ble ikke de samme, fra første til den dagen en gikk ut av
ungdomsskolen, og kanskje også videre utdanning og skole.
Men i forhold til mange barns oppvekstskår i dag
så er forholdet noe helt annet og mange barn opplever en langt større
uttrykket eller endringer i sin familietilknytning. Slik jeg var inne
på lengre oppe.
PERSONLIGHETEN
Det er som sakt flere forhold som preger
din personlighet, flere av dem har jeg vært inne på. I tilegg kommer det
som er liksom deg, det som skiller deg fra dine søsken, arveanleggene
og familietilknytningen og så videre. Du blir dannet med din egen, særegne
personlighet. Den vil danne det bildet av hvordan andre vil oppfatte deg
som person. Samtidig ditt eget blide av deg selv.
Det er kanskje like mye dine egne oppfatninger
og tolkninger av deg og dine handlinger som gir grunnlaget for den du
er. Er ditt selvbilde noe kaotisk, du er usikker på hvem du er, hvem du
vil være og ikke minst hva tror du andre mener om deg, så vil jo et slikt
utgangspunkt vanskeliggjøre de ulike situasjoner i forhold til andre mennesker.
Preges du ikke av en slik usikkerhet og en slik problematisering av deg
som person, ditt selvbilde og det du blir møtt med og erfarer, så vil
din omgang med andre være noe helt annet.
Vi alle ligger nok et sted her., det kan variere
fra situasjon til situasjon og hvem og i hvilket miljø vi er i.
Vi vil jo også oppfattes som enten mer selvsentrerte
eller det motsatte eller et sted midt i mellom. Enten selvsikre eller
ganske så usikre og beskjedne. Vennlige og imøtekommende eller mer aggressive
og vanskelig å ha med å gjøre.
ENDRES OVER TID
Når jeg ser meg tilbake, noe som preger disse
første sidene av denne weben, så har jeg nok endret meg fra den unge,
beskjedne gutten, til en kanskje, ofte selvsentret og ikke så beskjedne
karen. Men veldig mye av den gutten som var i min barndom preges jeg fortsatt
av. Den er ikke så fremtredende og dominerende, men den er der, det grunnleggende.
Det kommer til uttrykk på en rekke områder.
Men livserfaring og ikke minst mange omskiftnigner,
kanskje opplevelser som var sterke, som skapte omveltninger i livet har
satt sine spor. I stor grad har dette satt preg på den jeg har vært opp
igjennom årene og den jeg er i dag.
Men det har vært skiftninger og ofte ut fra hvordan livet har endret seg
i på det sosiale planet. Ikke minst hva gjelder familiesituasjon, parforhold,
jobbsituasjon og så videre. Dette har skapt variasjoner og også preget
min personlighet der og da., og samtidig dannet grunnlaget for den jeg
er blitt og den jeg vil være i framtiden.
Slik er det med oss alle, vi vil endre oss over
tid, i den ene eller andre retningen. Noen ganger fra noe negativt til
noe positivt, andre ganger i motsatt retning.
Til
innhold
|
Tanker
fra desember 2003
I dag kan jeg si at jeg er glad for de
erfaringer jeg har gjort på godt og vondt, de har bidratt til at jeg har
vokst, jeg har lært og jeg ser muligheter til ny vekst. Selv om en i situasjoner,
der og da, både var fortvilet og kanskje nedfor, tenkte at dette er for
galt, så har en kunne se det hele med helt andre øyne i ettertid. Det
var en dypere mening med at det skulle bli slik.
AV
VALERIUS 12. DES. 2003
Men det skulle ta flere år før at jeg selv
tok det endelige skrittet for å gjøre noe med min egen livssituasjon og
ikke minst holdning til livet generelt. Men jeg begynte på alvor å tenke
på hvem og hva jeg drev på med. Men jeg skulle igjennom en rekke prosesser
før noe skjedde. Mye ble forandret hva gjaldt min livssitasjon i løpet
av de siste, nå snart tolv årene fra jeg traff min sønn igjen.
Han ble jo bortadoptert i 1971, knappe ett år gammel. Ung og uerfaren
så valgte jeg å gifte meg og hadde i utgangspunktet stor tro på ekteskapet,
men var nok for ung og uerfaren til å gå inn i en slik rolle. Vel, kanskje
jeg hadde taklet det, om det ikke var at det ekteskapet jeg gikk inn i
ikke førte til at mine drømmer ble realisert, slik jeg hadde forestilt
meg dem.
Det ble et forhold hvor mange kriser ble
gjennomlevd og vi begge bidro vel til at ting gikk som det gjorde. Unge
som vi var, til tross for at hun var bortimot tre år eldre enn meg.
Jeg var vel den som hadde ønsket barn
uten å vite hva det egentlig innebar. Jeg skulle bevise for min onkel
(stefar) at jeg skulle greie å stifte familie. Vinne hans tillit og at
han kunne se opptil meg som en voksen mann. Det var vel det som var det
underliggende for de valg jeg gjorde den gangen. Når jeg tenker tilbake
på det. Ikke så uvanlig valg og måte å tenke på.
Vi traff hverandre i Vardø, hun var finsk
og jobbet på fiskefabrikk, vi jobbet på samme fabrikk. Det var jo
min aller første, ordentlige store kjærlighet som jeg møtte da. Jeg hadde
flyttet alene fra Telemark til Finnmark i januar 1969, knappe 17 år gammel.
Vel, vi ble sammen den sommeren i 1969
i Vardø, men i januar 1970 flyttet jeg til Høvik i Bærum, da jeg mistet
jobben i Vardø på grunn av dårlig fiske og innskrenkninger. Familie i
Oslo ordnet jobb til meg, og hun kom flyttende nedover kort tid etterpå,
høygravid som hun var.
Han ble født i mai, og vi giftet oss samme høst i Telemark. Jeg var stolt
og gald. Men vår situasjon rent bomessig var elendig og lite tilfredstillende
med et lite barn i huset. Så vår sønn ble plassert på et spebarnehjem
hvor hun også fikk jobb på for å være når vår sønn., som vi hadde hjemme
i helgene.
Mange andre løsninger ble vurdert i samarbeide med kommunen, men det endte
med at adopsjon var den beste løsningen, slik situasjonen ble og var.
I tillegg begynte forholdet mellom oss to og skrante og mange ting skjedde
som bidro til samlivsbrudd, høsten 1972 ble vi separert og jeg satt alene
i en leilighet etter å ha kommet hjem fra tjeneste i marinen i Bergen.
I januar 1973 dro jeg nordover. Forlot
alt, med litt i underkant av 18 kroner i lomma haiket jeg til Finnmark,
kom dit en uke etter på med rundt halvparten av pengebeholdningen i behold,
nok til å ringe min mor å fortelle hvor jeg var, at jeg var i Rustefjelbma
i Tana.
Mye skjedde i løpet av de årene, mye flytting,
nye forhold og i 1980 flyttet jeg sammen med en fra Tana og vi ble boende
i Karasjok, i november 1982 ble vår datter født. Ble bodende i Karasjok
fram til at jeg i januar 1994 flyttet til Nedre Eiker i Buskerud.
Sommeren 2001 flyttet jeg til Sandefjord og et forhold var over, vi tok
ut separasjon samme sommer, da hadde jeg vært gift siden 96, men vi hadde
ingen barn sammen.
Jeg ble boende i Sandefjord fram til sept./okt. 2002 da jeg flyttet til
Stavanger. Det var denne høsten at jeg via bekjentskap tok en stor avgjørelse,
jeg ble frelst og har siden vært troende. Det var egentlig ikke så rart
at jeg tok den avgjørelsen fordi jeg alltid har hatt stor respekt for
Gud, for Bibelen og troen som sådan. Det jeg kanskje, i likhet med mange
andre ikke troende, har vært like begeistret for er hvordan den kristne
tro har blitt praktisert av menneskene opp gjennom tidene. Noe jo også
blant annet kirken selv har tatt oppgjør med i perioder av sin historie.
Men min barnetro, hvis den kan betegnes
slik har alltid vært der, jeg valgte jo som ganske ung, og i en noe vanskelig
livssituasjon, der og da, vendte om og ble opptatt av Bibelens ord. Men
jeg drev helt alene med dette, uten å ha andre å dele mine erfaringer,
det jeg leste med og så videre. Etter hvert kom jeg, den gangen i tvil
om hva jeg drev på med. Foranledningen var også veldig spesiell og jeg
begynte å tenke på at jeg hadde handlet galt i forhold til Gud. Jeg hadde
brukt dette for å vinne en annens kjærlighet og kom i stor konflikt med
meg selv og mitt valg, troen. Så jeg fjernet meg gradvis fra det og følte
at jeg hadde misbrukt troen., slik jeg tolket situasjonen den gangen.
I dag forstår jeg at jeg nok tok å tolket
det hele feil. Tanken på den som skjedde den gangen har alltid rørt ved
meg og ikke slippet taket. Da jeg igjen møtte min sønn og så at han var
troende, vekket nok mine tanker om at det var veien og gå. Det er vel
slik, når en har manglende kunnskaper om hva å tro vil innebære, en ser
på det livet en lever og alle de tingene som ut fra Bibelen er synd og
tenker at dette blir for vanskelig, dette er noe jeg ikke er verd, i Guds
øyne å innlate meg på. Samtidig som en føler at det er så mye en tror
en må gi avkall på, ja, der er jo riktig, men samtidig så får en hundre
ganger mer igjen.
Samtidig var det en del ting ved selve praktiseringen slik jeg tolket
den og oppserverte den som gjorde at jeg var i tvil. Mye av det bygde
nok på sviktende kunnskaper og vurderinger som ikke hadde så mye med hva
som faktisk skjedde. Men det var noe som trakk meg mer og mer i riktig
retning.
Kontakten med vedkommende som var den
som fikk meg til å ta valget, våre lange diskusjoner om tro, Gud og så
videre gjorde at jeg fikk en helt annen forståelse av de tankene jeg hadde
gjort meg. Jeg fikk ryddet opp i mye av mine forestillinger og jeg fikk
etter hvert et annen syn på mye, et blide som langt klarere sto fram.
På mange måter delte vi, rent menneskelig også en del tankesett som var
sammenfallende. Og etter en tid så følte jeg at det ble mer og mer klart
for meg at frelsen var det eneste rette. Ta imot Jesus.
Prosessen etter på og veien videre har
vært spennende og ikke så vanskelig som jeg hadde forestilt meg, og mye
av det som jeg følte ville, eller trodde ville bli annerledes var jo helt
ubegrunnet. Men du er som et nyfødt barn, og baler og kaver, du går gjennom
en modningsprosess og lærer livet på nytt og kjenne. Du er bare ved starten,
og har mye å lære og erfare.
Mange ting jeg før slet med og som var
vanskelig før, har jeg lagt i stor grad bak meg. Jeg har en indre styrke
som er langt mer trygg og sikker enn før. Selv om hverdagene kan være
like vanskelige og tunge som før, så ser jeg at jeg takler mye av det
som møter meg som vanskelig på en helt annen måte. Troen har gikk meg
styrke til å bære vanskelige tider på en helt annen måte. Du ser på livet
med helt andre øyne. Ditt gamle liv har du langt på mange måter bak deg.
Vel, det er ikke som slettet bort, men
du tenker med en helt annet utgangspunkt, et annet fokus og en annen form
for styrke. Selv om du kan ha dine tunge stunder og perioder. Alt er ikke
som å sveve på en sky, bare dans på roser, langt derifra. Du er inne i
en lærings og modningsprosess i forhold til din tro. Men du bygger deg
gradvis oppover og blir større og større, dette barnet som er født på
ny, vokser og lærer.
Noen ganger snubler det, men karrer seg på beina igjen, noen ganger merker
du ditt gamle jeg, andre ganger så er du fylt av en ny, indre glede og
styrke. Du endrer deg gradvis og modnes gradvis. Du har endret fokus,
du har fokus på Gud. Jeg er glad for at jeg kom dit hen.
Til
innhold
|
Tanker
fra juni 2008
Fem år er snart svunnet hen
siden jeg skrev om livet i 2003 og mimret meg bakover i tiden. Det er
blitt sommer og akkurat i dag og dagene forut har det vært veldig
varmt.
AV
VALERIUS 03. JUNI 2008
Etter et noe omflakkende liv over en god del år,
med tanke på da jeg flyttet til Sandefjord har jeg nå bodd
her i Nord-Odal siden august 2005. Ikke så rart, fordi her er det
stille og fredelig, uten byens mas og jag, og ikke minst den biltrafikken
en omgir seg med i mer tettbygd strøk av landet.
Stathelle i Bamble kommune i Telemark har jo fra gammelt av vært
et rolig og fredelig ladested, men med tungtrafikken fra og til Langesund
er det mye trafikk, akkurat der min mor bor på Kjellestad. Som å
bo i en by eller ved motorveien.
Da var det godt å komme hit opp
til Knapper i Nord-Odal, ikke minst etter å ha bodd siden januar
1994 i Nedre Eiker i Buskerud, senere i Sandefjord, så Stathelle
og Stavanger for så tilbake til Stathelle igjen.
Et liv med hunder
Da jeg kom hit var det
tre koselige hunder, og nå per dato er det 9 firbente hunder som
fyller vår hverdag, og det stortrives jeg med. Ikke så rart,
for jeg har alltid vært glad i hunder. Som barn og ungdom sammen
med hundene til min mors bror, onkel Rolf som for noen år siden
døde.
Den hunden jeg husker best fra den tiden var Panny og så senere
Burgas, en av valpene til Panny. Alle blandingsrase hunder. Da far vår
døde i 1962 kom onkelen vår med Panny til oss i Ytre-Nordmannseth
i Porsanger, slik at vi skulle ha selskap og på den måten
komme over sorgen etter tapet av faren vår, bror min og jeg.
Panny og da også Burgas ble våre følesvenner også
da vi flyttet til Rustefjelbma og hjem til mormor, hvor vi ble boende
til sommeren 1965, da vi flyttet sørover til Stathelle.
Senere har jeg selv hatt hunder, to yorkshire terriere, som jeg hadde
sammen med mor til min datter Jeanette Renée, fram til jeg flyttet
sørover igjen i januar 1994.
Lagt en yrkeskarriere bak meg
...
Siden slutten av 1900-tallet
har jeg vært uføretrygdet, med kortere perioder i lønnet
arbeid. Samtidig som jeg - hva framgår av det jeg tidligere har
skrevet - har veldig aktiv i frivillige organisasjoner. Alt dette har
jeg de siste årene lagt bak meg.
I dag prøver jeg å konsentrere meg om ting som jeg tidligere
har bare i korte perioder fått anlending til å drive med.
I tillegg med å ha huset fullt av hunder, bruker jeg en del tid
på slektgransking, litt tegning, og vedlikehold av disse websidene.
Organisasjonslivet har jeg lagt på
is, og jeg regner ikke med å komme ut i særlig større
yrkesaktivt liv. Det lille forsøket jeg gjorde i Sandefjord, bidro
til en uheldig økonomisk knekk som jeg enda sliter med. Heldigvis
begynner jeg å se enden på det i dag, om det er en del som
gjenstår.
Flere uheldige omstendigheter slo til i løpet av noen månders
tid, og bidro til at jeg økonomisk måtte leve på et
mer eller mindre minimumsgrunnlag i flere år. Det er ikke noe, tror
jeg, at de fleste ikke ønsker å gjøre om igjen.
Skilsmisse, kombinert med feile beregninger
i forhold til et lite tilbud jeg fikk for å tjene det jeg hadde
lov til i forhold til trygden - dengang - og de merutgifter som skulle
til for bygge opp en tilværelse fra grunn av etter samlivsbrudd,
medførte på kort tid til at jeg gikk i sparebluss.
Lite med materielle ting...
Til tross for noen kummelige
år, så hadde jeg livsmotet oppe og har nok aldri den som har
vært kravstor i forhold til økonomi. Ikke har jeg vært
av de som har drømt om egen villa, bil, campingvogn, hytte på
fjellet eller ved sjøen eller begge deler. Mange statussymboler
med videre, somvi ser mange andre trakter etter.
Jeg var jo godt opp i årene da jeg forsøkte på et normalt
familieliv, da min datter ble født i 1982. Før det hadde
jeg levd en omflakkende tilværelse i mange år, og perioder
av mitt til da, voksne liv.
Ser jeg tilbake så har jeg vel vært
av de som har så og si startet med to tomme hender gjentatte ganger,
og det jeg har hatt med meg, eller delvis med er mine bøker, skriverier,
tegninger og litt annet. Slik var det jo også da jeg flyttet hit
til Nord-Odal, bortsett fra min Mac og en del klær, så besto
det meste av bøker, papirer og tegniner, tegneutstyr med mer.
Alt det andre, av mer materielle ting, har jeg latt være å
ta vare på, eller ikke sett noen grunn å trakte etter. I løpet
av disse årene siden jeg flyttet til Sandefjord, så har også
mye papirer og annet blitt kastet. Sekkevis med organisasjonspapirer og
lignende, ting som kanskje fortalte en historie, om min fortid, men som
vel, tross alt, ligger i arkivet til organisasjonen, vil jeg tro.
Det som i dag er viktig å ta vare på, er slektgranskingen,
og en del annet, tegninger og malerier, ting jeg har skrevet og skapt
med egne hender, enten i skriftlig form eller som tegninger og malerier.
Radioprogrammer som er tapet, og annet jeg har laget av lydopptak, har
jeg tatt vare på. Den kreative siden av meg, for å si det
enkelt.
Mange detaljer
glemt ...
Ser jo også at jeg har forholdsvis lett for å
glemme fortidens detaljer. Virker som om andre kan - i detalj, virker
det som - fortelle hva den sa og hva en selv svarte fra samtaler år
tilbake. Der er for min del stort sett alt slettet, sånt husker
jeg ikke, så og si ikke fra dagen før eller noen timer tilbake.
Ikke uten å anstrenge meg veldig, og selv ikke da kan jeg gjengi
det hele slik jeg føler andre mener å kunne, eller gir inntrykk
av at de kan.
Derimot i sånne hovedtrekk kan jeg gi et lite bilde av fortiden,
men utrolig mye av deltaljene er slettet, eller kanskje fortrengt. Like
greit det, for hva skal en med kanskje ubehagelige detaljer, eller ting
som har skjedd - der og da - og hørte den hverdagen til?
Det er vel også derfor at jeg har tatt vare på mye skriverier,
papirer mv. som hørte fortiden til, får å kunne finne
mer eller mindre tilbake til det glemte.
Lever i nuet og øyeblikket...
Kan nok dvele over fortiden, innimellom, men har prøvd
mer og mer å leve i nuet. Ikke er jeg flink til å se framover,
planlegge skjeldent for dagen i morgen eller hvert fall ikke uker eller
måneder framover, og enda mindre år framover.
Det som skjer får skje, og hvorfor skal jeg ta slike ting på
forskudd?
Ikke kan jeg si noen om morgendagen, fordi
den kjenner jeg lite til. Så planlegge ferie og andre ting i framtiden
har jeg ikke sansen for. Det blir for mye å gå å vente
på. Hva om det ikke skulle bli noe av en planlagt ferie, noe som
kom i veien og alt måtte endres på?
Ser jeg tilbake,
så ...
ser jeg jo at mye av det som eksempelvis har skjedd i
løpet av årene, var i liten grad planlagt og bygd på
langsiktige vurderinger og antagelser. At jeg i august engang, i 2005
plutselig satt her jeg idag sitter visste jeg lite om en måned forut
før det skjedde.
En invitasjon, et besøk planlagt kort tid i forveien, var det som
startet det hele. Hvordan det skulle bli, hva skulle skje og at vi giftet
oss og har siden levd i felleskap med hundene våre, var ikke noe
som vi planla eller hadde der og da forutsett skulle skje.
At jeg på begynnelsen av 2000-tallet
skulle dra til Sandefjord var heller ikke planlagt, rene tilfeldigheter
som bidro til det. Noen samtaler med en person via Internett, et tilbud
og så var jeg der og ble boende der over en tid.
Samme var det da jeg over natta flyttet ned til Stathelle og brukte det
som mellomlanding på veien videre til Stavanger. Det var også
helt andre tanker og ideer som hadde vært forut for det, og som
hadde gjort at ting skjedde litt anderleses enn tenkt i utgangspunktet.
Uansett Stavanger ble det, og en fin tid der med nære venner.
Venner , vennskap
...
Det blir jo også noe tilfeldig og ikke noe varig,
dette med vennskap, venner og slik mange har det, at de har knyttet vennskap
med noen fra de var barn og så og si til livets slutt, for min del.
Jeg har jo siden barnsspen av måtte følge med lasset, og
flyttet flere ganger og på den måtte vende barndomsvenner,
lekekamerater ryggen, kanskje ufrivillig.
Så når jeg har forlatt et sted som har jeg som oftest mistet
kontakten med de jeg hadde kontakt med, eller i det minste har kontakten
blitt redusert. På den måten har en startet på nytt,
fått ny omgangskrets, naboer med videre.
Det har nok også bidratt til at
den dypere kontakten har vært mindre av, ser en bort fra de en har
valgt å dele livet med. De har nok av den grunn fått en større
betyding, og har ikke vært et menneske som en har måtte dele
med andre. Barndomsvenner og andre nære venner.
Det var noen tanker
i juni 2008...
Om du ikke visste det fra før, så har du
i det minste fått et innblikk i litt av de tankene jeg gjør
meg i dag, og i korte trekk har skjedd siden jeg skrev sist på denne
siden.
Har ikke sjekket alle linkene på denne siden. Tror gjerne at noen
ikke fungerer lengre, og må eventuelt oppgraderes.
Forøvrig har jeg ryddet litt opp,
i selve oppsettet så det fungerer bedre enn hva det gjorde før,
håper jeg.
Til
toppen |