...ordene
av Valerius

Hun så opp

...hadde blitt sittende med senket blikk, som om hun satt i sine egne tanker og ikke hørte hva han sa.
Han hadde studert henne mens han pratet, sett det svakt bøyde hodet, albuene hennes som hvilte mot bordplaten og hvordan hun hadde latt fingrene bevege seg mot hverandre, som de lette etter noe. Det var noe hun tenkte på, tenkte han. Han hadde fortsatt å prate, følte at han kunne ikke bare stoppe opp, men ordene hang liksom fast og han kjempet for å få de fram. Nesten som en protest mot sine egne, forvirrede følelser. Likevel, det ble setninger av det, setninger som bygde seg sakte opp, ord for ord. Noe usikkert ja, men likevel, de kom ut. Fra hans munn. Hans munn, tenkte han, men ikke lengre. Han følte hun ikke fanget dem opp, ikke slik han hadde forventet han skulle. Hvor var hun egenlig?spurte han seg selv. Hennes verden var der et sted, kanskje ikke engang der i samme rommet, der de satt, ovenfor hverandre. På hver sin side av bordet.
- Du, har du tenkt over at der ute går det tusenvis av mennesker, kom det tankefult fra henne.
Det var som han våknet fra sine egne tanker, ja, egne ord. Med ett hadde hun brutt stillheten mellom den. Hans egen, noe monotone talestrøm ble plutselig avbrutt, hans enetale de siste minuttene druknet i hennes, plutselige tankespill. Han ble sittende, undrende, med en overraskende trekk over ansiktet. Som et spørsmålstegn. Hadde hun ikke hørt det han hadde sakt? Bare sittet der, i egne tanker og så nå dette. Tusenvis av mennesker, tekte han, men de var to, to som var to, bare to, som ikke visste om de var i den samme verdenen, det samme rommet. Det kom bare, et, nesten hviskende ja, som et spørsmål, fyldt av undring.
- Jaaaa..., han fikk liksom ikke fram noe mer.
- Å, her sitter vi, mens det går tusenvis der ute, ja, millioner av mennesker..., fortsatte hun.
- De andre si.., begynte han, men ble avbrutt...
- De er bare der, alle sammen.
Han sa ikke noe, ble bare sittende å se ut av vinduet. Der ute var det ikke et menneske å se.
- Har du tenkt over det?
- Tenkt, å tenkt..., prøvde han forsiktig. Han visste ikke hvor hun ville, hva hun mente.
- De er der ute alle sammen, et sted, mange steder er de der, hele jorden er full av dem.., fortsatte hun, nesten med et drømmende eller kanksje med et fortsatt, fjerne blikket. Var det så spesielt, klart menneskene var der ute. Det skulle tatt seg ut om de var her inne, hos dem, alle sammen. Var det så spesielt, så vanskelig å forstå. Værre hadde det vært om det ikke var noen mennesker der ute, ja, at det kun var bare dem to. Ellers en tom, tom verden.
- Så sitter vi her, her inne..., kom det, enda mer tankefullt fra henne.
- Ja..., fortsatt forsto han ikke, fikk ikke tak i hvor hun ville henne.
Hun reiste seg, og skjenket i mer kaffe til han.

© Copyright: Valerius 11. desember 2005

Oppe og nede

- Hei på deg! Hvordan står det til i dag? kom det muntert,høyt der oppe fra trekronen. Han sto urølig og ventet på et svar, men det kom ikke med engang.
Pisst..., prøvde han forsiktig og rørte litt i han som sto der nede.
- Hva, hva...er...er det meg du snakker til?
- Selvfølgelig er det deg jeg snakker til, hvem andre?
- Hvem andre, det er jo mange her, slo ut med armene og så noe oppgitt rundt seg. Snøeen som hadde lagt seg falt ned til jorden i en stor sky der slo ut med armene sine.
- Ja, dem ja, men de står jo bare å sover de, ingen av dem er våkne. Nytter ikke å snakke til noen som sover vet du..., kom det i en bestemt tone fra han der oppe.
- Er det bare vi som er våkne? kom det noe undrende fra den lille karen der nede.
- Stemmer det, kamerat! Godt observert. Han så ned på den lille puslede karen og måtte smile litt for seg selv.
-Observert og observert, har vel ikke..., kom det noe usikkert fra den lille karen der nede ved bakken.
- Nei, det er nok ikke mye du får med deg, skal sant sies, det er ikke det..., kom det litt bekymringsfullt fra han der oppe.
- Er det så rart da, kom det noe oppgitt fra han der nede.
- Nei, for så ikke.
- Du har jo den utsikten, men hva har jeg, ingenting.
- Manglende optimisme, hører jeg. Manglende optimisme..., var som om han bare konstanterte et faktum. Han slo nevene til siden av seg og rettet opp ryggen for å virke enda større.
- Det er vel ikke noe problem for deg, er det vel? Kom det fra han der nede, tonen bar preg av at han følte seg såret.
- Problemer og problemer, det er øynene som ser og hva og hvordan en langer dem til det, gutten min!
- Så du har ingen problemer, du da? Han der oppe begynte å bli irriterende.
- Problemer, det er hvert fall ikke et fremmedord her i huset skal jeg si deg. Men du vet, han bøyde seg framover og så ned på den lille karen der nede. - Noen problemer lar seg løse, forstår du. Bare en er villig til å..., han stoppet litt opp. Var det egenlig noen vits å stå her å forklare en slik oppkomling som han der nede. - ...samme kan det være..., du lærer nok med tiden, som oss alle andre..., skal du se.
- Kanksje, kom det i en usikker tone nedenifra. Det ble ikke sakt mer mellom de to for de ble avbrutt av fottrinn, bare et lite hysj kom fra han der oppe og så ble det helt stille.
- Pappa, tror du vi finner et fint juletre? Spørsmålet kom fra guttungen som knapt klarte å henge seg etter faren som gikk taktfast og bestemt foran ham. Snøen var ikke hard nok til at snøen bar faren og for hvert skritt han tok, brøt de tunge vinterstøvlene skaresnøen og forsvant ned i den langt mykere snøen under skaren. Det så ikke ut for at det la noen demper på farten til faren. Han bare løftet foten på nytt og trampet videre.
- Ikke så fort pappa, er..., kom det noe sutrende fra guttungen.
- Var det ikke du som sa du var en vaksen kar? kom det muntert fra faren.
- Pappa..., kom det bedende fra guttungen.
- Vi er snart framme! Kom det oppmuntrende fra faren.
- Er vi? Det var som guttungen våknet og at beina hans bar han mye lettere. Skareføret bar den unge karen, men innimellom så dumpet et bein eller begge ned i sporene til faren og da ble det ikke så enkelt. Han måtte krabbe opp igjen for å komme seg videre. De to gikk videre uten at det ble sagt et ord på en stund. Det var enda så tidlig på dagen at solen visste seg innimellom skyene og trengte seg innmellom de store gran- og furutrærne. Guttungen studerte dem alle og lurte fært på hvorfor de ikke kunne stanse, for han så mange, mange fine juletrær. Ja, noen av dem var så store at de raget helt opp til himmelen. Han hadde sett noen slike store juletrær, med full belysning på tv'n.
- Tenk om de hadde hatt et slikt juletre i hagen, tenkte han for seg selv.
Faren hadde forklart han hvordan de skulle gjøre det for å få et jueltre. Han hadde liksom ikke forstått det helt. I hans øyne var det bare å hente et juletre og ferdig med det. På butikken hadde han sett esker med bilde av juletre utenpå. Så det var vel bare å gå på butikken å kjøpe et, vanskeligere enn det kunne det vel ikke være. At de måtte ut i skogen å hente det, var både noe nytt, fremmed og spennende. Gutten glemte seg helt vekk der han gikk å tenkte på at snart var de framme og om hvor spennende dette egenlig var. Det måtte være et veldig spesielt juletre faren hans så etter, når de passerte det ene treet etter det andre. Det uten å stanse.
- Der, der har vi jueltreet vårt! utbrøt faren hans med iver. Guttungen prøvde å se framfor seg men han kunne ikke se noe. - Hvor, pappa?
- Der vel, rett framfor, innimellom de store trærne, faren trådde litt til siden fordi han forsto han ble stående i veien slik at gutten fikk se treet deres.
- Å, pappa, det treet, er det vårt?

- Deres..., kom det undrende fra treet. Hva mente de med det.
- Nå, du lurer fært nå? kom det med en overlegen tone ovenifra. De hadde vært stille hele tiden, men nå når faren og guttungen var bare noen metre fra dem gav de lyd fra seg.
- Er det meg de snakker til? Det lille treet, helt der nede, mellom alle de store trærne, begynte virkelig å bli nervøs.
- Er redd for det, ja...Du skal se du blir et sikkelig fint juletre du!
- Juletre? Det lille treet, helt nede ved bakken. Ja, ikke helt nede da, det raget vel en halvannen meter over bakken, ble bare mer og mer nervøs. - Juletre..., mumlet han, der han sto.
- Ja, juletre...., konstanterte, det store treet som var våken. - Jul med din glede og..., begynte han å synge.
- Åh, hold opp, de kan jo høre deg! kom det irritert, men nærvøst fra det lille treet der nede.
- Høre oss? Det store treet begynte å le...
- Er det noe å le av? Her kom det noen som snakket om han, noen som påstå at han var deres og så sto det store, gamle treet å lo.
- Tror du virkelig at de kan høre oss? kom det fra det store treet, med enda latter i tonen. Det var så vidt han fikk sakt det han skulle, han hikstet og lo mens ordene ramlet ut av han.
- Jeg hører deg og jeg hørte hva den store sa, kom det fra det lille treet.
- Jeg hører deg og jeg hører dem, ja, jaggu har jeg hørt den også. Han kunne ikke la være, men måtte si det som om det var en strofe fra en sang. - Ja, du har virkelig mye å lære, gutten min! Det har du..., at det gikk an å være så utrolig uvitende, som det lille treet der nede det var ikke til å tro. Han måtte tenke litt, hvor gammelt kunne det være, det lille treet, der nede. Han tok en liten grein for seg, og telte..to, tre.., fire...ja, omkring fire år. Ja, kanskje fem.., ble litt usikker der. - Du verden som årene går, mumlet han for seg selv.

Guttungen ble stående å måpe. Det var det fineste treet han hadde sett noen gang. Ja, selv om det var delvis dekt til av nysnø så kunne han se hvor vakkert det var.
- Å, så fint det er, pappa!
- Ja, ikke sant, kom det fra faren mens han sto der med øksa under armen og smilte bredt.

- Fin, jeeeg..., kom det undrende fra det lille treet. Det hadde aldri tenkt i slike baner.
- Hørte du hva guttungen sa?
- Hørte og hørte, fru Blom, det er nå ikke alt en skal legge så stor vekt på. Det store treet rettet seg mer opp i ryggen, men kjente hvordan det knirket og braket lengre nede så for ikke å få kink ble det stående ganske rolig. Noe av snøen som hadde lagt seg på de gamle grenene ramlet nedover og traff bakken. Fortsatte, nå med en litt advarende tone i stemmen:
- Om nå, det var slik, jeg sier ikke at det er slik, men om...Så ville jeg nok ha tatt meg i vare for slike uttalelser. Hvertfall fra den kanten og på denne årtiden.
- Jeg hørte guttungen sa det..og han store..., det lille treet fikk ikke sagt mer for nå avbrøt det store treet han, i en like advarende, ja nesten, skremmende tone:
- Ja, akkurat. Det er det jeg sier vi ser ting på ulike måter. Ja, det er det vi gjør. Når det kommer noen av disse krypene å sier at vi er vakre, ja, pene, ja et eller annet slikt noe, så er det fare på ferde.
Det lille treet forsto ikke hva det store, gamle treet snakket om. Hvilke farer var det han snakket om? Måtte det ikke være fint å bli kaldt for vakkert. Kanskje det var slik at det gamle, morkne treet som sto der, ved siden av han bare sa det, for det rett og slett, var misunnelig. Det var nok slik det hang i hop. Det var helt andre farer som kunne være farlige enn at noen kom å sa en var vakker, eller pen for den saks skyld. Han så nå at de to der borte, den lille og store karen begynte sakte å nærme seg. Det var akkurat som å se seg selv og det store, gamle treet. Det lille vesenet og det store, høye. Åja, det var så like. Ja, ikke slik som seg selv, langt derifra. Det lille treet syntes de så merkelige ut. Ikke hadde de mer en to greiner..., ja, det lille som stakk ut der oppe, den bitte, lille stubben, var jo ikke noe å snakke om. Nei, da var det bedre å kunne ha masse grener. Noen greiner ganske så korte på toppen og for å bli større og større lengre ned på stammen en kom. Han måtte kike bort på det store treet. Så ikke mer av det store treet en litt opp på stammen. Det så ikke helt bra ut. Der stakk det ut noen gamle, morkne grener, ikke en barnål var å se, i motsetning til sine egne grener som så friske og grønne ut. Ikke rart, det gamle treet, var misunnelig.

- Det begynner å bli smått med barnåler her nede, ser jeg, kom det fra det lille treet.
- Å, jaså, sier ikke det, kom det tørt fra toppen, langt der oppe. - Bare vent du, til du blir så stor som meg, så tenker jeg det er ikke finnes en eneste barnål før du kommer til toppskuddene. Ja, ja, hvis du kommer så langt, da..., det siste kom i en nesten stille og bekymret tone. Noe som gjorde at det lille treet igjen ble fyldt med undring og ble noe bekymret.
- Hvorfor skulle ikke han, en dag, bli like stor som det store, gamle treet, hvis han ville, tenkte det lille treet for seg selv. Han ble stående å tygge på de siste ordene, ...hvis han ville..., kanskje han ikke ville bli så gammel og ikke minst vonbråten som det store treet. Nei, det var det sannelig ikke sikkert at han ville, sur og gretten som det store, gamle treet var.
- Ikke noe å trakte etter! Ropte han opp til det store treet.
- Å jaså, hør på han, tøffingen der, kom det spydig fra det store treet. - Om du noengang blir så gammel som meg, så tror jeg pipa får en annen tone skal jeg si deg. Ja, for det er få i denne skogen som er så gammel som meg skal jeg si deg. Hadde jeg begynt å fortelle deg hva jeg har opplevd her oppe i lia, så måtte jeg brukt uker, ja, måneder på å fortelle.
- Så du har da sett disse vesene, slike som disse to før da?
- Om jeg har, det kan du være sikker på at jeg har gjort. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger, men det er ikke få ganger. Ikke bare dem, men alt det spetakkelet de ofte har med seg...
- Har med seg?
- Ja, med seg, de kommer ikke tomhent skal jeg si deg.
Åhhh..., det lille treet, forstår ikke helt, men forstår at det ikke kan være bare morsomt det de har med seg. Det forstår han utfra stemmen til det gamle treet. Tonen er blitt alvorlig og dyp. Så lenge som det gamle treet har levd så er det vel ikke bare eventyr treet prøver å fortelle, tenker det lille treet.
- Som hva da? spør det lille treet noe forsiktig.
- Hva da, ja, du spør. Det disse menneskene har med seg...
- Menneskene?
- Ja, de kaller seg så, disse du ser kommer hitover, mennesker er de...
- Mennesker..., er de ikke trær?
- Trær, det gamle treet må le igjen, - Trær, du liksom..., nei, langt derifra, de to der, det er mennesker skal jeg fortelle deg. Noen forferdelige skapninger. Vi hadde hatt det mye bedre her om vi ikke hadde hatt dem rundt oss skal jeg si deg.
- Å, sier du det..., det lille treet forstår ikke helt, men forstår nå bedre hvorfor de ikke ser ut som han selv, har så mange greiner og så videre. Det er fordi de ikke er trær, men m e n n e s k e r, men hva er mennesker for noe? Undrer har seg, men vet ikke om han skal spørre...
- Ja, mennesker er det, to bein har de også, et mer enn oss. Ja, ja, det vil si noen av oss har nå fler enn et bein, men da er de født noe unormalt for å si det sånn. Ja, disse menneskene er noen rare skapninger, tror de eier alt som vokser og gror på denne jorda. Som om de eier den, ene og alene...
- Eie? det var et ord som det lille treet ikke helt fikk taket på. Hva eie, nei, dette ble bare vanskeligere og vanskeligere for et stakkars lite tre, som hadde levd sine, få år uten nevneverdig informasjon. Dagene hadde gått sin vante gang. Fra å være et lite, helt ubetydelig frø, og nå vokst seg til til et tre, et grantre, med friske, fine grener og så mange, grønne barnåler. Gjennomlevd mange årstider. Bare det i seg selv hadde vekket undring og var fyldt av både skrekk og glede. Men vintrene var nå de som var værst, kaldt var det og denne snøen da. Det var noe merkelig over det hele, alle disse forandringene. Den deiligste tiden var nå somrene, ikke det, det hente det var tørsketid og da var det som det rev og slet i leddene. Det var de av trærne som tørket helt ut og døde. Det var jo ikke første gang dette lille grantreet så mennesker, men det var første gang den fikk vite at de hette mennekser og at de kunne være farlige. Han hadde bare glimtvis sett disse med to bein, men aldri på nært hold. Hørt stemmer og rare og merkelige lyder, men aldri helt festet seg ved dem. Da var det værre med vinden, den kraftige vinden, den kunne være skummel. Så hadde du lynet, de svære glimtene som kom ned fra himmelen. Det var skummelt det. Engang, måtte være for par år siden hadde et av de gamle, store trærne lengre opp i bakken blitt rammet at dette lynet. Ble revet i to ble det og etter på brente det og ulmet det lenge i de gamle restene av det store treet, der det lå forkrøplet på bakken. Regnet hadde heldigvis tatt å slokket de farlige flammene. Ut over det var denne plasset de sto på et fredelig sted. Først nå, i dag hadde det lille grantreet fått sett mennesker nærme seg og blitt fortalt at de til og med kunne være farlig.

- Den lille karen der, tenkte grantreet, kunne vel ikke være farlig vel?

- Nå Per, nå skal du få verdens vakrenste juletre, faren sto der sammen med sønnen sin og så på det fine juletreet som sto der i den lille lysningen i skogen. Mellom seg hadde den store, høye grantrær, men midt mellom dem sto verdens koseligste juletre. I år hadde faren lovet Per et juletre som de to skulle ut i skogen å hente. Allerede i sommer hadde faren vært her oppe i lia og plukket ut akkuat dette, lille, vakre treet. Så han visste akkurat hvor de skulle gå. Det var ikke mange som ferdes her oppe. Skjeldent det var folk akkurat her. Derimot lengre nede var det stadig folk, tømmerhoggere som jobbet fra tidlig om morgenen til langt på kveld mange ganger. Det meste av arbeidet gikk i dag ved bruk av store, tunge maskiner. Var ikke som før i gamle dager lengre.
Nå sto de begge å betraktet treet som om kort tid skulle bli deres. Per ble stående målløs å se på det lille treet. De hadde hatt juletre før, men aldri et slikt som dette, tenkte han. Nå skulle han selv få være med å få det med hjem. Han følte seg utrolig stolt der han sto, sammen med faren sin. Per var blitt fem år i sommer og til neste sommer ville han være seks år.

De hadde kjørt oppover, langs en gammel vei for å komme så nær som mulig denne lia. Det var et godt stykke å gå fra veien for å komme hit opp. Nå som de sto å betraktet juletreet så var det som den værken som Per hadde kjent i beina og hele kroppen var som blåst bort. Nå følte han seg stolt og glad, ja, lykkelig var han. Ingenting kunne måle seg med det han følte akkurat nå.

-Vel, Per, tror du vi skal bare stå å se på, hva?
- Nei, pappa! kom det bestemt fra Per.
- Nei, det går ikke, ellers blir det nok ikke noe juletre på oss eller de andre der hjemme.

Hjemme ja, der satt de og ventet spent at de skulle finne et juletre. Lillesøster og storebror. Lillesøster var så liten at hun nå ikke hadde begrep på hva det var det skulle, men storebror bare blåste når han hørte de skulle ut å hente juletre.
- Skal duuuu, hente juletre? hadde han fnyst.
- Det skal jeg så..., bare vent!
Broren hadde bare fnyst av han og gått sin vei, tydelig skuffet over at ikke han selv hadde fått være med å hente juletreet, til tross for at han som var 3 år eldre enn Per hadde vært med å hentet juletre de tidligere årene.

Faren og Per gikk nå sakte mot treet som skulle bli deres juletre. Per kjente at hjertet banket ekstra hardt der han gikk ved siden av faren sin. Han måtte holde faren i hånden og faren hadde tatt et fast grep og der gikk de to mot treet.

Der kom de to, menneskene mot treet.
- De kommer nå, hvisket treet fram og det var så vidt at det, store gamle treet hørte hva det lille treet sa.
- Ja, nå kommer de, kom det tørt og konstist fra det gamle treet, som om det ikke betydde noen ting:
- Hvorfor kommer de hit?
Det lille treet skalv i stemmen og kjente at det ble mer og mer urolig, men forsto ikke helt hvorfor. Noe skremmende var det med det hele. Kanskje mest fordi det gamle treet hadde fortalt at menneskene kunne være så forferdelige. På hvilken måte, forsto ikke det lille treet, men noe var det. Noe som det gamle treet visste, men ville holde hemmelig.
- Ja, menneskene er ikke å spøke med, nei! sa, det gamle treet med dyp og allvorlig stemme. Selv det gamle treet forsto at her var det ting på gang som ville få følger for det lille treet der nede. Det lille treet ville bli et offer for sin skjønnhet, det var sikkert. Første gang var det ikke at det gamle treet hadde sett, små og fine grantrær, ja, furutrær også bli offer for sin skjønnhet. Ja, det hente at mindre fine trær ble ofret på den måten.

- Hva mener du med å ikke spøke med? Det lille treet forsto ikke helt hvor det store, gamle treet ville hen. Ikke visste han hva det var disse såkalte menneskene drev på med eller kunne finne på. Selv sto han jo bare der, slik hadde det vært i alle år til nå. Noen ganger hadde han tenkt at han skulle kunne fly som fuglene som satte seg på grene hans, eller som alle det som krøp rundt omkring, små og store dyr. De kunne bevege seg hvor de ville, for sin egen del var det ikke mye annet han kunne gjøre enn å stå der. Av og til vifte litt med grenene og se at alt vokste og ble større. Ja, selv løvtrærne lot jo bladene falle før vinteren kom. De kledde seg nakne de. Ikke det, de så nå ikke noe fine ut der de sto uten et blad på kroppen. Da kom alt som var deformert og stykt fram. Tydeligvis frøs de også der de sto, ribbet til barken. Noen trær var jo også helt eller delvis barkløse. Tenkt, for en grusom skjebne.

Nå kom de to gående mot han og det gamle grantrærne som omkranset han selv. Ja, om han hadde kunne skulle han ha løpt å gjemt seg, så kunne de gå der å lure på hvor han hadde blitt av. Ja, det var ingenting i veien for at han skulle finne et sikkelig gjemmested. Han prøvde å røske litt i rota, men den sto fast. Tæla hadde tatt sikkelig grep om alle røttene så de var ikke å rikke på. Nei, han fikk bare stå her å vente på hva som ville skje. Han følte seg ikke helt høy i hatten der han sto. Hadde han nå vært så stor som de andre trærne så skulle han vel ikke være bekymret, men når han var så liten som han var ble det noe utrykt over det hele. Vel, han tenkte, den lille skapningen av et menneske kunne vel han alltid klare, værre var det med han store som holdt den lille i greina.

- Hva er det han store har i greina si?
- Det med det lange skaftet? kom det fra den store, gamle grana. Enda han visste at det var nok det det lille treet tenkte på ville han være litt vanskelig.
- Ja, det som er blank på enden.
- Det er en øks det, kom det fra det gamle treet.
- En hva for noe...?
- En ø k s, begynte den lille å bli tunghørt kanskje, tenkte det gamle treet med et smil rundt munnen.
- Ø k s...., men hva er det for noe da?
Det gamle treet ble litt usikker, skulle han si som det var eller prøve med ei skrøne. Kunne jo ikke skremme livskiten av det lille treet om han sa som det var.
- Det er et redskap, begynte han noe forsiktig.
- Redskap? kom det fra det lille treet som ikke ble noe klokere, øks, redskap..., nei, dette var ikke til å forstå.
Det gamle treet måtte bare riste på hodet så det falt enda flere snøkluper og løssnø fra trekronen. Det var ikke lett å forklare noe for et sånt lite, uvitende vesen som det lille grantreet der nede på bakken. Her måtte en snu ordene riktig eller rettere sakt finne ut hvordan en skulle få ting til å se forståelig ut.
- Et redskap er noe menneskene bruker for å gjøre ting med som de ikke greier med sin egen kropp. Sånn er det med en øks også, den bruker de for å få gjort ting med som de ikke får gjort med sine egne greiner..., vel, greiner det blir nå ikke riktig det heller, for menneskene kaller sine to, stakkarslige greiner for armer de.
- Armer?
- Ja, armer og det du ser de har ytterst på armene sine kaller de en hånd og i hånden har de fem små greiner som de kaller for fingre. Hånden og fingrene spiser de med og holder redskaper i, som en øks.
- Spiser de med de...de... hen...
- hendene...
- Noe så tøvete da, kommer ikke maten opp gjennom beina deres da?
- Ja, det skulle tatt seg ut..., nå måtte det gamle, grantreet le så han ristet, og enda mer snø ramlet ned fra grenene. - Nei du, sånn er de ikke innrettet, de menneskene. Ser du den åpningen de har under den lille stubben øverst. Det kaller de for munn og der igjennom får de inn mat, og den bruker de til å prate med.
- Så mye du vet, gamle gubbe! Det lille grantreet ble inponert over hva det gamle treet kunne fortelle.
- Nåja, vet og vet, noe har en da fått med seg i årenes løp må du vite.

De to menneskene var nå kommet bare noen meter unna det lille grantreet. Her ble de stående, begge to, å betrakte treet. Det lille treet følte seg ikke så høy i hatten der det sto å så ned på den lille skapningen. Den andre som holdt det lille mennesket i hånda var nesten like høy som det lille grantreet. Det var ikke snakk om mye før han hadde raget over hodet på treet. Nå kunne treet studere de to nærmere. To så utrolig merkelige skapninger. Den miste så jo litt koselig ut da, men det var ikke godt å vite. Ikke det, den store var jo ikke å forakte heller. De sto der å smilte bredt. Til tross for at treet var både spent og usikker følte det at disse to ikke kunne være så veldig farlige som det gamle, grantreet ville ha det til. Kunne vel hende at han sa det fordi han var så gammel at ingen brydde seg om han lengre. Grå og morken som han hadde begynt å bli. Mange greiner hadde sett sine beste dager, noen var brukket og bare hang der med stumper igjen, andre var helt borte. Nei, det var nok ren misunnelse som gjorde at gamlingen var så skeptisk og kom med alle sine advarsler, tenkte det lille grantreet med seg selv.

- Ja, hva synes du, er det ikke et kjempefint juletre?
- Juletree...., hva var det de mente, han var da vel ikke et juletre, men et ganske så vanlig grantre.
- Hørte du, de kaller meg for et j-u-l-etre, hva er det for noe?
- Jaså, ja det er vel ikke så rart, kom det noe ettertenksom fra det gamle treet, - du er da noe av det fineste juletreet i mils omkrets vil jeg tro-
- Er jeg?
- Ja, det vil jeg tro, spesielt sett med menneskelige øyne, så er du det.
- Men, men, hva er et juletre?
- Tja, hvordan skal jeg da kunne forklare det, det blir ikke så helt enkelt. Du skjønner på denne tiden av året feirer menneskene noe de kaller for jul...
- Jul....???
- Ja, ikke misforstå, ikke sånne kjærrejul eller biljul da, men en stor feiring over flere dager, en fest.
- Kjerrejul, bil..., nei, dette var mer enn hva et lite grantre forsto noe av.
- Nå ja, glem det med kjerre- og biljul, det gamle grantreet ble mer og mer oppgitt over den uvitenhet som det lille grantreet avslørte. Ikke hadde det vært enkelt tidligere og enda værre så det ut for å bli. Den karen måtte få det inn med tesje om han skulle forstå noe.
- Du skjønner for mange, mange år siden, ja for over totusenår siden var det et lite barn som ble født. Langt nede i syden, ja, flere land herfra. Dette barnet ble etter hvert veldig berømt og nå feirer de hvert år bursdagen til dette barnet på denne tiden av året.
-Å, bursdag, det vet jeg var er! utbrøt det lille grantreet med begeistring.
- Det var enda godt..., sukket det gamle grantreet.
- Hva var godt?
- Å, ingenting. Altså for å forklare mer, de feirer altså bursdagen til dette barnet og da pynter de hjemmene sine med masse glitter og stas...
- Glitter og stas???
- Ja, det er nå noe det da, kom det oppgitt fra det gamle treet, - Deriblant alt det fine de har i huset har de også et juletre, som de også pynter.
- Så, så...jeg er altså et slikt fint, pyntet tre....juletre, nå smilte det lille grantreet så mye det kunne og følte seg utrolig stolt.
- Enda godt du tar det på den måten, sukket det gamle treet.
- På den måten? Men det må da være kjemtefint å kunne være et sånt fint tre, som får pynt og det hele, da?
- Nå ja..., vel, synes du det så samme for meg.., det gamle treet visste ikke riktig om han skulle si noe mer, det var kanskje best å la det lille grantreet sitte med den gode følelsen. Den fikk tidsnok vite hva som kom til å skje, lenge før det villle stå der som et juletre, pyntet med glitter og glans, lys og det hele.
- Tenk jeg skal være et juletre, å enda et fint, kjempefint juletre. Hør alle sammen, jeg skal bli et j u l e t r e, juletre, juletre! Sang det lille grantreet, helt uvitende om hvilken skjebne det gikk i møte.
Nå var det at de andre grantrærne rundt det lille grantreet våknet til liv.
- Hva er dette for bårk? kom det fra et av de nærmeste trærne. Det hadde stått å hatt sin formiddagslur og ble brått vekket av sangen til det lille grantreet.
- Å, ikke noe å bry seg om, sa det gamle grantreet som hadde stått å pratet med det lille grantreet, - det er bare det lille treet her nede som har fått vite at det skal bli til et juletre.
- Et juletre, å noe så grusomt.
- Grusomt, kom det fra det lille treet, - det er da vel ikke grusomt, det er jo det fineste en kan være, ikke sant, gamle tre?
- På en måte har du rett i det, men...
- Har du nå satt griller i hodet på det lille treet, hva? kom det fra det treet som lurte på hva det var for et bråk.
- Jah, det er vel ikke første gang, gamlingen setter griller i hodet på andre, kom det fra en gammel furutre.
- Jeg har vel ikke satt griller i hodet på noen!
- Åh, hør på han, han vet å kunne vri seg unna, kom det bastant fra den gamle furua, - jeg er for gammel til å la meg lure, ser du, gamle gubbe.
- Du gammel, sa det gamle grantreet, - du er jo bare ungdommen i forhold til den her karen.
- Men se, der har jo vi to mennesker! utbrøt det treet som hadde blitt vekket, - hva gjør de her oppe hos oss?
- Ja, nå kan du lure, kom det sarkastisk fra det gamle grantreet.
- Hva tror dere at menneskene gjør ute i skogen på akkurat denne tiden? kom det fra en av bjørkene som sto der barløs og så ganske forfrossen ut, der det sto alene og veldig utsatt til for vær og vind.
- Ja, hvert fall ikke å hente deg, lo den krokete furua.
- Ja, deg vil de hverfall ikke ha, sa det gamle grantreet som ikke kunne la være å kommentere.
- Jeg er nå glad for at ingen kommer å henter meg skal jeg si dere, kom det fra bjørka.
- Ja, du kan vel knapt brukes til brensel du, så rotten og gammel som du er. Du råtner jo innenifra, sa det grantreet som hadde blitt vekket av syngingen til det lille grantreet.
- Brensel? kom det fra det lille grantreet.
- Hør på han da, han vet ikke hva brensel er, nei, nå gir jeg meg ende over, utbrøt det gamle grantreet.
- Hvordan skulle jeg vite det?
- Den ungdommen, den ungdommen, sukket grantreet som enda ikke hadde fått søvnen ut av øynene, gned seg i øynene så det raste ned masse snø.
Ohj, her ramler det ned snø fra de store trærne, gutten min. Pass deg du, sa faren til Per som fikk også snø på seg.
- Gjør ikke noe pappa, kom det smilende fra guttungen.
- Tror vi skal ta en nærmere titt på grantreet vårt, få litt snø av det så vi ser det bedre, sa faren.
- Å, så spennende.
- Åhhhhh, hva skjer!? utbrøt det lille grantreet, da det kjente noe som tok han på stammen og strammet til. Han kjente at hele han rystet uten at han gjorde noe.
- Ja, pass nå godt på barnålene dine, kom det fra den gamle furua.
- Men hva skjer? kom det med skjelvende stemme fra det lille grantreet.
- Det er bare gubben der nede som vil kjenne på deg ser du, kom det i en trøstende, men lattermild tone fra bjørka.
- Kjenne på meg, men hvorfor?
- De skal vel se hvor utrolig fin du er, sa det grantreet som akkurat hadde våknet fra formiddagsluren.
- Men trenger de å røre meg slik da? kom det spørrende fra det lille grantreet.
- Det koster å være fin ser du, gutten min. Juletre er juletre, kom det fra det gamle grantreet.
- Det er vel ikke farlig..., det lille grantreet hadde aldri opplevd at noen hadde tatt på han, så dette opplevdes skremmende.
- Farlig nei, du har vel tålt at vinden har rusket i deg? kom det fra den gamle, krokete furua.
- Ja, men noen rører og rister meg, kom det sutrende fra det lille grantreet.

- Åh, pappa så fint juletre! Utbrøt gutten i det snøen falt fra det lille juletreet i det faren risten snøen av det. Alle de fine greinene som hadde vært skjult av tunge snømasser kom til syne. De grønne barnålene dukket fram og lyste mot dem.
Det lille grantreet hørte hva den lille gutten sa og roet seg.
- Ja, ja, da er det vel slik, tenkte det, -at en måtte lide litt for skjønnheten. Nå var det nå ikke så ille å bli ristet slik, det kom bare så uventet og overraskende på det lille grantreet. Hadde jo aldri blitt ristet på den måten av noen. Når han tenkte over det, så hadde han sett hvordan elgen hadde gnidd seg mot de andre, store trærne så de ristet og så ut som de skulle falle ned. Det føltes godt å få av seg den tunge snøen som gjorde at grenene bøyde seg av tyngden av snøen. Ikke var det godt når den ble klam og våt og så frøs til. Ikke bare det, men det kom nysnø å la seg opp på det gamle igjen. Det kunne bli riktig ille å bære den tunge snøen. Nå hadde det lille grantreet friske og spenstige greiner.Værre var det med de gamle trærne, der knakk det stadig grener og det kunne gjøre vondt. Det lille grantreet hadde ikke mistet en gren, så det visste ikke riktig hvor vondt det kunne oppleves. Det hadde bare hørt hvordan de gamle trærne jamret seg når en gren knakk. Ja, noen ganger ble de bare hengende der med store sår som ville aldri gro. Ble bare mørkere og mørkere til den avbrekte greina døde og ikke var mer liv i. Det var ikke noe pent å se sårene og de døde grenene på bakken. Nei, det lille grantreet hadde vært heldig det. Så hvorfor skulle det bli så skremt om noen mennesker tok i stammen og ristet det litt. - Ja, det var mer enn dumt, tenkte det lille grantreet.
- Nei, men se på den lille karen der, all snøen har jo ramlet av han, jo! kom det fra et av grantrærne som ikke hadde sagt noe. Det var et forkommet tre, som hadde det ikke så greit. Så veldig naken ut nedentil, ikke en grein var å se, bare noen benstubber igjen. Lengre opp hadde det noen pistrer til grener, som nesten ikke bar barnåler. Krokete var det også. Det var ikke så gammelt heller, ja, mange år eldre enn det lille grantreet, som sto der nå nesten uten et snøkorn på seg.
- Skulle du ha sett. Ja, sånn går det når menneskene får kloa i et tre. De viser ikke hensyn. Drar og sliter i oss, som om de ikke skulle ha gjort noe annet, kom det sakmodig fra den gamle furua.
- For ikke å snakke om de som finner på å skal klatre i oss, har du hørt for noen tullstreker de kan finne på, kom det fra det gamle grantreet, - husker for mange, mange år siden en sånn veslevoksen kar, ja, var vel i ungdomsåra. Var her oppe med faren sin, mener jeg å huske, han skulle så absolutt se om han klarte å klatre opp i toppen av meg. Ja, jeg var noe lavere enn nå, men den høyeste treet her i lia. Joda, guttvalpen klatret han! Det gikk bra et stykke, men så når han var kommet over halveis gikk det galt...
- Hva skjedde? kom det fra treet som hadde sovet, det kunne ikke huske episoden. Men det var ikke så rart, han sov støtt og fikk ikke med seg så mye.
- Hva skjedde, jo, guttungen mistet fotfestet og taket glapp og dermed så bar det nedover. Skal si han fikk fart på seg. Mellom greinene for han, han slo seg både gul og blå før han nådde bakken, stakkar!