Valerius, en hund?
 
   

Hvis jeg noen gang skulle kunne å bli et dyr ville det ikke være vanskelig å si ja til å bli en hund. Du spør deg kanskje hvorfor?

Ja, naturlig det. Er det ikke slik at vi noen ganger har tenkt oss om vi var et dyr, og da har vi som naturlig nok valgt oss et dyr som vi i utgangspunktet setter stor pris på.

 

For meg vil nok valget være ganske nærliggende, for hunden har stått meg utrolig nært fra jeg var barn. Det vil si vi skal ha hatt en hund i min pure barndom, men det husker jeg ikke.

Senere så kom min onkels hunder inn i mitt liv og som voksen har jeg selv hatt hunder.

 
 

På denne siden vil du finne mye stoff om mitt forhold til hunder. Tanker rundt det å omgåes hunder og ikke minst litt historikk som bygger på mitt møte med hunden.

  Både Panny og Burgas ble hundene jeg fikk god kontakt med i min barndom og til voksen alder. Selv om jeg ikke hadde min egen hund, fikk jeg anledning til å følge dem i lange perioder.  
         
   

I 1962 døde min far og bror min og jeg ble alene sammen med vår mor. Bror til min far kom inn i familien og ble min stefar. I de årene fra min far døde og fram til vi flyttet sørover, sommeren 1965 var hunden til onkelen min min store støtte. Hunden het Panny og var en utrolig klok hund.

Her står fra venstre, farfar Hjalmar, et søskenebarn, min farmor Lea, onkel Hjalmar (min stefar), foran han jeg, vår mor, fars bror (far til søskenbarna), foran han, min bror Wilfred og eldste søskenbarn. Bildet skal være tatt sommeren 1962 tror jeg. Kistrand kirkegård, Porsanger, Finnmark.

 

Jeg har hørt at vi skal ha hatt en hund en kort periode da jeg var veldig liten. Jeg kan ikke huske at vi hadde noen hund. Så det var Panny og Burgas som jeg har de beste minnene fra. Etter at Panny døde så var Burgas hunden til onkelen min.

Jeg kom tilbake til Finnmark i januar 1973 og da var Burgas der. Han og jeg hadde mange turer i skog og mark i den tiden jeg bodde i Rustefjelbma.

 
   

Panny som passet på oss...

Panny kom til Ytre-Nordmannseth den våren da vår far døde. Det var min onkel Rolf som eide hunden og den ble hos oss for å holde oss med selskap. Vi hadde sett hunden når vi var i Tana, så den var ikke ukjent for oss. Det var Rolf's halvbror, Edvard som var hos oss med hunden. Senere, når vi flyttet til Rustefjelbma i Tana, til hjemplassen til vår mor, at Panny ble en del av hvert fall min hverdag. Spesielt det året vår mor var sørpå for å være med å bygge vårt nye hjem på Stathelle (Bamble kommune), at Panny ble vår følgesvenn.

Jeg ville nå at den store hunden skulle sove sammen med meg i sengen. Det gjorde den titt og ofte, men noen gang syntes den at det ble i varmeste laget og da la den seg på gulvet ved siden av sengen. Jeg husker ikke helt hvilke raser Panny hadde i seg, men hun var en stor blandingshund. Panny var en utrolig klok hund. Det er fortalt at den engang reddet et lite barn som hadde ramlet utfor kaia, fra å drukne ved ett av kyststedene i Finnmark (mulig det var Mehamn). Den brukte også å passe en liten unge på kaia, og hver gang ungen gikk litt for langt ut på kaia, var hunden der og dro denne lengre inn på kaia. Hunden passet på.

Den passet godt på broren min og meg. Noen ganger var den litt for pliktoppfyllende. Ingen fikk røre noe som Panny oppfattet var vårt, da var den der og holdt dem i beinet til de slapp leken vår. Det hendte jo at vi hadde baller som vi lekte med i felleskap med de andre ungene, og da forsto hun ikke at det skulle være slik. Men etter hvert forsto hun at det var greit, de andre ungene fikk også leke med ballen.

Det var en tung tid, disse årene, etter at vår far døde. Alt ble snudd på hodet. Vi flyttet fra Ytre-Nordmannseth i Porsanger (min fars hjemplass) og til Rustefjelbma i Tana. Her gikk vi to år på skole, jeg fra 5. klasse og ut 6. klasse. Sommeren 64, syklet vi fra Rustefjelbma til Porsanger, en sykkeltur på over tredve mil. Vi startet også tilbake, men før vi kom til Børselv kantret broren min på sykkelen og fikk bl.a. hjernerystelse etter et kutt i panna. Det ble slutt på den sykkelturen.

Trekkspill i stedet for valp...

Sensommer 1964 må det ha vært at vår mor dro sørover og vi ble boende hos vår mormor fram til sommeren 1965, da de kom å hentet oss. Min onkel (min mors bror), hadde lovet broren min og meg en hundevalp, en valp fra Panny. Men vår onkel (stefar, fars bror) ville ikke at vi skulle ha noen hund. Så skuffelsen var stor da vi fikk vite det. Som erstatning fikk vi et trekkspill av min onkel. Det var nok jeg som i alle år brukte det trekkspillet. Hadde det til det ikke var mye igjen av det ut på åttitallet engang.

 

Burgas en kjær følgesvenn...

I 1969, nærmere bestemt januar/februar 69, forlot jeg Stathelle og Telemark og dro tilbake til Finnmark. I løpet av våren kom jeg til Rustefjelbma og fikk møte Burgas en av valpene til Panny, som nå var blitt skikkelig stor. Også en utrolig fin hund, sort og hvit var den. Lignet mye på en fuglehund, hadde også hode trekk fra hunden her på bildet (Raya). Burgas ble min følgesvenn i denne tiden jeg var i Tana og Vardø.

opp til neste spalte...

 

 

Vi tok skiturer opp på fjellet i påsken og var der oppe noen dager, i den lille hytta til onkelen min, Edvard. Det var ikke store krypinnet, bare et lite rom med en sengebenk og et lite bord foran denne, en komfyr og et lite skap på veggen. Akkurat plass til oss to, - to ja, der var en til som også holdt oss med selskap. En makkflue som hadde våknet til liv i vinduskarmen når vi hadde fått skikkelig fyr i oven.

 

I hytteboka skrev jeg om alle tre, flua, Burgas og meg. Det ble flere sider om hvordan vi tre hadde det på hytta de dagene vi var alene der oppe på fjellet. Da vi skulle ned igjen var det skikkelig skareføre og det gikk utover labbene til Burgas, men vi kom oss tilslutt hjem.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Silki og Lotte i Karasjok...

Det var først i 1981/82 at jeg igjen skulle få hund i huset. Vi hadde snakket om det, at det hadde vært koselig med en hund, mor til min datter og jeg. Jeanette var ikke født enda og vi bestilte en Yorkshire Terrier via Fedrelandsvennen i Kristiansand. Der sto det en annonse at det var slike hunder til salgs. Silki kom med fly oppover fra Kristiansand området. En liten yorkshire terrier som skulle bli rundt 16 år gammel.

Jeg vet ikke, men det rare var at etter at Silki kom i hus ble moren til Jeanette gravid og hun ventet på vår datter. Vi tenkte at Silki kunne ikke være alene i huset så vi skaffet oss en til. Lotte kom og ble en del av familien.

Det var en spent Silki som gledet seg utrolig til å se den lille babyen komme, hun passet Jeanette som om det skulle være hennes eget barn. Det morsomme var at hun når Jeanette ble noe større fant en smokke og gikk med den. Der gikk begge hundene ved siden av barnevogna vi trillet og Silki med en smokke i munnen, mens Jeanette lå i vogna med sin egen smokke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Silki fikk flere valpekull, faren var en yorkshire terrier vi hadde skaffet til onkelen min i Tana, Rolf, han som hadde Panny og Burgas. Nå hadde han en stor schäfer, Knærten kalte han den lille yorkshire terrieren for. Liten og liten,- den var liten, - men den store hunden måtte bare bøye seg for Knærten. Der i huset var det han som bestemte.

 

 

 

 

 

 
   
11 år med Silki og Lotte
 
    Elleve av de tretten årene, var mitt liv, et liv med hunder. De betydde utrolig mye for meg i disse årene, begge to, Silki og Lotte.   Det var også noen andre hunder som vi hadde i kortere perioder men Silki og Lotte var der hele tiden.  
   

 

Det ble mange fine år med to og flere firbente i huset, men ikke bare hunder hadde vi i disse årene, også noen fugler...

Vi hadde en undulat i flere år som til slutt døde etter at den hadde fått lungebetennelse (hva dyrlegen mente den hadde etter at den var blitt undersøkt etter sin død). Stakkars liten, den var så dårlig i noen dager. Siste natten lå den ved siden av meg på sofaen og om morgenen var den død. Så jeg skrev et minne om den lille undulaten...

Senere fant Jeanette hjemme hos besteforeldrene i Tana en sommer en liten fulgunge som hadde skadet den ene vingen. Hun ville at vi måtte stelle pent med den, så vi tok den med til Karasjok. Den fikk burdet etter undulaten og levde i mange,

 

Her sitter jeg med Silki og Lotte, de to hundene vi hadde da jeg bodde i Karasjok fram til januar 1994. De ble igjen i Karasjok til glede for min datter og hennes mor. Det var mest naturlig at de skulle være der, og at min datter skulle bo sammen med sin egen mor. Noe annet ville være helt galt i mine øyne.

 

  mange år etterpå. Ble aldri flink til å fly, mne trivdes i fugleburet og fikk et langt liv, tross at den aldri fikk friheten. På grunn av manglende eller dårlig flyveevne hadde den nok ikke greid seg i det fri.
   

Min datter Jeanette skulle få lov til å vokse opp med hunder i huset. Hun skulle få gleden av det og det tror jeg hun har lært mye av. Ikke minst det å respektere andre, ha omsorg for andre og ikke minst lære mye av det å omgåes dyr generelt.

Jeg er overbevist om at det er utrolig viktig at barn lærer å omgåes dyr på en ordentlig måte. Vise respekt for dem, og på den måten lære hva kjærlighet betyr. Selv vokste jeg opp i nær kontakt med dyr, om ikke hunder så hadde vi sauer, høns og kyr. Ikke mange, men noen få.

Vel, tok hanen hjemme hos min mormor og hoppet på hodet mitt da jeg var ganske liten. Jeg løp utover jordet med hanen sittende på hodet der den kakket meg i panna. Heldigvis så oppdaget bl.a. faren min hva som skjedde og kom løpende ut fikk tak i hanen og kappet hodet av den. Død var den. Hvorvidt jeg så at han drepte hanen vet jeg ikke. Jeg regner med at jeg var i sjokk etter den behandlingen hanen hadde gitt meg. Må jo si at jeg har et greit forhold til fugler, haner og høns også. Så noen varige mén har jeg vel ikke fått, tror jeg da.

Silki og Lotte ble en del av familien, var med på det meste. Etter at vi hadde skaffet oss bil, var de ute og reiste med oss stadig vekk. Ja, før det var de med på bussen, Silki har også vært ute og reist med fly, sittet inne, sammen med oss, og da hun var så liten at det var lov å ha henne med som vanlig passasjer.

Vi parret Silki flere ganger og hun fikk 2-3 valper, som vi solgte. Ingen av våre hunder hadde vi skaffet for utstillingsøyeméd og derfor ble heller ikke valpene solgt med tanke på utstilling.

Begge hundene var mer enn en gang, med på molteturene oppe i fjellheimen i Tana. De var ivrige til å gå, og noen kilometre gikk så fint så. Ble de slitne så var det bare å la dem sitte i ryggsekken, da de ikke tok store plassen. Sånn sett var de greie å ha med å gjøre, ikke tok de stor plass i bilen heller.

En gang var Silki uheldig og hadde greid å lure seg til å parre med en fremmed hund. I Karasjok gikk jo det haugevis med hunder løse også i båndtvangtiden. Det var et stor problem...

Vel, tiden kom da Silki skulle føde og hun fødte den første valpen, men den andre hadde problemer og vi kontaktet dyrlegen som ba oss komme. Vel, komme og komme, vi måtte kjøre til Porsangermoen, en 4-5 mil fra Karasjok i retning Lakselv og Porsanger. Jeg i bilen med den nyfødte valpen og Silki. og hun satt foran sammen med meg eller lå i setet. Det var antydning til at valpen var på vei. Vel framme hos dyrlegen kom valpen men den var død, den kom feil vei ut. Han mente det kunne være en til valp og hun fikk sprøyte for å få veene i gang. Hun måtte på mandag inn for å ta keisersnitt, men der var ikke noe mer å hente.

 

Valpen som overlevde ble 3-4 ganger større enn mora, hva han var blandet med er ikke godt å si. Men en utrolig fin og snill hund, slektet veldig på moren. Jeg hadde personlig lyst å beholde denne valpen, men etter en del diskusjon ga vi den bort til min mors søster som bodde alene i eget lite hus i Tana. Hun hadde hunden til hun døde noen år senere.

Forøvrig så skaffet vi en yorkshire terrier til besteforeldrene til Jeanette, men den ble dessverre påkjørt av bussen fra Karasjok. En dag vi kom med bussen alle sammen, stoppen den brått og der på veien lå hunden til mormoren og morfaren til Jeanette. Det var et trist syn å se den var død. Den hadde løpt ut og på veien uten at de to gamle besteforeldrene til Jeanette var oppmerksom på det. Den skulle vel løpe oss i møte, vi som kom med bussen., stakkars liten, var enda bare en valp for å regne...

opp til neste spalte...

 

Årene gikk og vi alle hadde stor glede av de dyrene vi hadde i huset. Både fugler og ikke minst hundene våre. En sjef av meg, som vi var en kveld å besøkte fortalte at han og kona hadde bestemt å avlive hunden deres. Vi ble jo veldig sjokkert, for hunden var sunn og frisk, ikke mange årene heller. Det var en Cocker Spaniel, så den ble med oss hjem samme kveld og fikk bo hos oss til vi fant noen som kunne overta den.

Også i dette tilfellet hadde jeg lyst å beholde hunden, men de andre var ikke helt enig. Så en tante på morsiden overtok den og fikk et fint liv hjemme hos dem i Berlevåg.

Årsskiftet 83/84 ble det brudd mellom moren til Jeanette og meg og vi valgte å flytte fra hverandre. Det hadde ikke vært så enkelt det siste året eller så. Jeg flyttet ut fordi det syntes jeg var mest riktig, både Jeanette og moren skulle ha sitt hjem.

Det var tungt å forlate både Jeanette og ikke minst de to hundene, Silki og Lotte. Men de skulle få bo sammen med min datter og moren.

Årene gikk uten hund, det vil si hun jeg ble gift med hadde en datter som skaffet seg en hund. Hunden og henne bodde den siste tiden med moren og da var det jeg som tok meg stort sett av hunden. En ordentlig fin Border Collie. Vi gikk mange, mange turer,hunden og jeg.

 

 

Årene gikk og det ble til at vi fant det naturlig å bryte opp. Jeg reiste og vandret mer eller mindre fra sted til sted. Det var godt å få alt på avstand, ikke minst se framover og ikke så mye tilbake.

Det var ikke riktig av meg å ha noe dyr i denne preioden, da jeg stadig var på flyttefot., og hadde ikke helt planer for å slå meg til noen steder.

Tilfeldigheter førte meg hit og dit, og et år bodde jeg på min gamle hjemplass i Telemark.

Jeg savnet virkelig å ha en firbent venn men innså at tiden var ikke inne for å skaffe seg en hund i en slik usikker situasjon som jeg var i. Ikke noe fast holdepunkt, og stadig nytt bodsted.

 

Så skjer det, og i dag sitter jeg her med huset fullt av store og små firbente, og to kanarifugler. En fantastisk kone som er en virkelig hundekjær kvinne. Langt fra ståk og mas, fra byens larm, som jeg de siste årene hadde, feilaktig søkt til, av en eller annen merkelig grunn.

Nå sitter jeg i herlige, landlige omgivelser, med naturen rett utenfor stuedøra. Rundt oss har vi våre firbente hunder og våre to kanarifugler og om ikke så lenge så blir vi enda flere...

Bare for noen uker siden så kom det enda en firbent en inngjennom døra og har blitt en del av familien.

Vi, stopper ikke der, langt derifra, her planlegges det og vurderes både det ene og det andre. Huset er gammelt, men det er et hjem spesielt med tanke på våre hunder.

Alt dette, var det min kone som drev og hadde drevet med i årevis, noen fra og til og så finner vi hverandre og har begge to en stor, felles glede og det er hunder.

 

Ja, ikke bare det, vår kjærlighet til Gud hjelper oss gjennom gode som vanskelige dager. Troen gir oss daglig styrke...

 

 

 
    Bakgrunn bilde er et foto av hunden vår, Raya, tatt nå i desember.  
Valerius, 4. desember 2005
 
           
   
Livet med hunder
 
     
    I dag har vi fire hunder på gården. Det er Raya, Cherrie, Vicky og Raggaz. Raggaz har bare vært hos oss i noen få uker, men har funnet seg vel til rette.   Om noen uker - hvis alt går bra- vil det komme to valper til gården. To tipetanske spaniel valper, en tispe og en hann hund.  
   

For et menneske som er så glad i hunder må det være å komme til smørøyet når du kommer til et hus hvor der er mange hunder. I sommer hadde vi tre hunder, to tiber og en golden. Alle tre fikk jeg fort god kontakt med og jeg må vel si at det er Raya (golden) som fra første stund funnet ut at han der han skal jeg ta meg av. Eller er det omvendt. Tja, uansett så har vi to fått utrolig kontakt.

Raya har jo ikke hatt det så enkelt, som matmor forteller, var hun en sky og redd hund som det har tatt tid til å bli så sikker og rolig som hun er i dag. Ikke minst har livet med de andre hundene hatt utrolig stor betydning for at Raya har funnet seg til rette.

Hun er en utrolig god og snill hund og er med tiden blitt langt mer tryggere på seg selv.

Cherrie og Vicky er på mange måter forskjellig fra Raya, de er jo små av vekst i forhold til Raya. Aldersmessig er de omtrent gjevngamle, det er bare størrelsen som skaper forskjell. I likhet med Raya er begge de to tibene, utrolig fine hunder.

Den siste på stammen er jo barne rundt syv måneder gammel og en valp for å regne. Ungdommelig og livlig som han er. Siden han er den eneste gutten i flokken var han utrolig ivrig på de andre hunder under siste løpetid. Det var ikke lett å holde styr på den Raggaz.